Nymphoides peltata sjøgull

Sjøgull Nymphoides peltata er en flerårig flytebladsplante som er opprinnelig i Mellom-Europa og Asia. Sjøgull kan spres med frø, men spres stort sett vegetativt gjennom avrevne utløpere (Larson 2007a). Frøsetting forekommer ikke i Sverige, og langdistansespredning med fugl herfra til Norge er ikke aktuelt. Arten er foreløpig kun påvist som utsatt i dammer i Østfold uten dokumentert spredning, og vi vurderer den derfor som en dørstokkart.
Dersom arten introduseres til større vassdrag i Norge, antar vi at den, på grunn av utløpere, vil kunne spres fort og danne store bestander på de lokalitetene den eventuelt etableres innen, og nedstrøms disse, dvs. følge samme mønster som i Sverige. Kommer den først inn i et gunstig vassdrag vil det sannsynligvis være vanskelig å bli kvitt den.

Sjøgull Nymphoides peltata ble plantet ut i dammer i Øf Fredrikstad og spredte seg litt i perioden 1975-1978. Den ble plantet inn i Bryggerhusdammen på Refsahl i Fredrikstad (Østfold) i 1995, (notat på herbarieark fra Svein Åstrøm 2009, se Artskart, Artsdatabanken). Dansk materiale ble innført til dammen i 1995, og den står sammen med en rekke andre fremmede arter innført i perioden 1993-96 (Åstrøm 1998). Denne dammen er sannsynligvis næringsrik, men kalsium-innholdet vet vi ikke noe om.

Arten vil sannsynligvis kunne vokse og spres langs vassdrag også i Norge. Den spres imidlertid ikke med fugl, og videre spredning fra dammen i Østfold kan sannsynligvis bare skje med menneskets hjelp. Den er ikke spredt herfra siden 1995. Arten er foreslått satt på negativlista, dvs. problemarter som man anbefaler å ikke tillate import av for norsk hobbybruk/ norsk zoobransje (Fosså 2010).

Dersom arten introduseres til større vassdrag i Norge, vil den kunne spres fort og skape problemer. Det er ikke utenkelig med en slik introduksjon i løpet av de neste 50 år - vi foretar derfor en risikovurdering av arten.

Arten er utsatt som prydplante. Videre spredning innad i vassdraget skjer typisk vegetativt med klonal vekst eller gjennom fragmentering. Spredning mellom vassdrag er mest sannsynlig ved menneskets hjelp, enten tilsiktet eller eventuelt med fritidsutstyr (båt, fiske).

Arten finnes etablert i Sverige (Skåne) og Danmark, men er ikke registrert i Finland. I Danmark er den forvillet fra dyrking. Den anses fortsatt som sjelden i Danmark, men ser ut til å være under spredning. Den dukker ofte opp på nye lokaliteter, enten pga. passiv spredning eller bevisst utplanting. På noen lokaliteter kan den etter noen år bli meget dominerende (http://www.fugleognatur.dk). Den anses ikke som invasiv i Danmark (http://www.nobanis.org/).
Invasjonspotensialet er foreløpig begrenset i Norge, men dette er en art som raskt kan bli et problem dersom den får ordentlig fotfeste (jfr. erfaringer fra Sverige).

Planten ble registrert i Sverige i 1870 (forvillet i dammer i den botaniske hagen i Lund, http://linnaeus.nrm.se). Alle fore­komstene av arten i Sverige antas å stamme fra direkte utplantinger. Den er nå en problem­plante i flere områder innenfor Mälar-vassdraget, hvor den stedvis dekker store deler av vann­overflata på mindre lokaliteter og har negativ betydning for biologisk mangfold og økosystemet for øvrig (Josefsson & Andersson 2001). I innsjøen Väringen danner den massebestand som medfører problemer for bl.a. båt- og badeaktiviteter (Larson & Willen 2006). Planten regnes som invasiv i Sverige og inngår i handlingsplanen: Åtgärder mot främmande invasive vattenväxter i sötvatten (Naturvårdsverket rapport 6373).

Gjentakende kutting av sjøgull i Sverige har ikke ført til særlig reduksjon av bestanden. Larson (2007a) påpeker at hoved­problemet med mekanisk kutting er risikoen for at oppkuttede plante­fragmenter kan spres til nye områder. Imidlertid er det et klart behov for en eller annen form for kontroll for å hindre spredning fra de etablerte lokalitetene, og for å redusere økologiske effekter. Planten er hurtigvoksende, kan spres vegetativt og har klonal vekst, og har potensial for romlig fortrengning av stedegne arter. I Sverige er det vist at har sjøgull har negativ innvirkning på veksten av undervannsplantene hornblad Ceratophyllum demersum og hjulvassoleie Ranunculus circinatus (Larson 2007b).

Sjøgull vurderes å ha høy risiko i norsk natur, en kombinasjon mellom et begrenset (til moderat) invasjonspotensial og en moderat negativ økologisk effekt. Dette skyldes i hovedsak en føre var-tenkning; arten er foreløpig kun registrert noen få steder i Østfold, og da bare som utsatt i hagedammer. I Sverige, derimot, er den ansett som en problemplante, og det er ikke utenkelig at et tilsvarende scenario kan inntreffe i Norge. Blant dokumenterte negative økologiske effekter finner vi reduksjon av lystilgang for andre organismer, fortregning av hjemlige arter, endring av næringssyklusen. I tillegg har også arten negative økonomiske konsekvenser i form av redusert verdi av landområdene ned mot slike infiserte innsjøer og kostnader knyttet til fjerning av arten. Det angis også fra Nord-Amerika at bading, fisking o.l. hindres i innsjøer som er invadert av denne arten.