Noccaea caerulescens vårpengeurt

Vårpengeurt Noccaea caerulescens er en kortlevd flerårig art som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. Den har meget effektiv frøreproduksjon. Arten er nå meget vanlig i de fleste tørre og friske engtyper, på sterkt endret fastmark av engtype, og dessuten på litt lysåpne steder i de fleste ikke for fuktige og næringsfattige skogtyper. Arten er en av de aller mest utbredte av fremmed karplanter i Norge.

Arten ble først observert i åker i Mærradalen i Oslo i 1879, men nokså umiddelbart etterpå også i Bu Øvre Eiker: Lilleby 1881 og Kongsberg 1884, pluss flere steder i Oslo. Samtidigheten i funn, og tilknytningen til jordbrukslandskap, sier nokså tydelig at arten kom inn med mellomeuropeisk såfrø som kom mye mer i bruk i perioden fra 1870. Første markerte økning i antall forekomster kom i Oslo, før 1900. I perioden 1901-1920 kom Hordaland med tydelig økning, men arten ble ikke svært vanlig der. Den største økningen kom i perioden 1921-1940 med sterk ekspansjon på innlandet på Østlandet i Hedmark, Oppland og Buskerud, i Østfold, Telemark og Aust-Agder, og også lengre vest- og nordpå i Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Arten "hang igjen" på deler av Sørlandet og Vestlandet; ekspansjonen i Møre og Romsdal kom særlig i perioden 1941-1960, og i Vest-Agder og Rogaland i perioden 1961-1980. Arten har kommet seg helt nord til Troms og Finnmark, men så langt med relativt få funn her, hhv. 5 og 2 forekomster.

Den kom inn med grasfrø, trolig på 1870-tallet, og etablerte seg umiddelbart (uten noen lag-fase). Frøene spres ballistisk fra planten, men hovedspredningen må skje med gras (fôr) og dyr. Det er et mysterium hvordan en art uten spesielt gode spredningstilpasninger har blitt så godt og vidt spredt.

Artens invasjonspotensial er høyt. Den skårer maksimum på estimert levetid og ett knepp lavere på ekspansjonshastighet, sistnevnte trolig fordi store deler av artens potensielle forekomstareal er i ferd med å bli fylt.

Det er ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til arten. Selv om den opptrer i meget store mengder, visner den tidlig ned og gjør ingen merkbar skade i de naturtyper der den forekommer. Den er nå et regulært innslag i de fleste typer grasmark (eng, beite) og på grunnlende, i tillegg til parker, hager, veikanter osv.

Vårpengeurt vurderes å ha potensielt høy risiko i norsk natur, men dette skyldes utelukkende et høyt invasjonspotensial. Arten har vært i landet i snart 150 år, har vært godt etablert over store deler av landet i over 100 år, har inntatt over 10 % av arealet for enkelte naturtyper, og dette uten så langt å ha forårsaket noen negativ økologisk effekt. Arten visner tidlig ned og driver dermed ikke noen fortrengning av hjemlige arter.