Myosotis sylvatica skogforglemmegei

Skogforglemmegei Myosotis sylvatica stammer fra skog- og åstrakter i Europa nord til Danmark og Sør-Sverige, og Vest-Asia. Den er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon, men nesten uten klonal vekst.
Den hovedsakelig nemorale arten skogforglemmegei ble før ca. 1950 ikke holdt atskilt fra den montane og alpine arten fjellforglemmegei M. decumbens, som er hjemlig i Norge. Denne sammenblandingen gjør at alle eldre opplysninger under navnet M. sylvatica er ubrukbare (og i Bergensherbariet også nyere opplysninger fram til 2000-tallet), og at kartet i Artskart er ubrukelig (70 % av opplysningene er med sikkerhet feil).

Skogforglemmegei er en gammel og populær hagestaude, dyrket på 1700-tallet, men første funn utafor hager synes å være fra 1870-åra i og rundt Oslo, Stavanger og Bergen. Arten har hatt en uvanlig jamn ekspansjon i hele perioden etter 1875, er solid naturalisert i Sør- og Midt-Norge, og er i ferd med å bli det i Nord-Norge også, men synes fortsatt å være sjelden og kanskje ustabil på Vestlandet. Den er hardfør i praktisk talt hele Norge og er funnet forvillet nord til Fi Porsanger. Årsaken til at dens hjemlige utbredelse bare når nord til Danmark og Sør-Sverige er, med stor sannsynlighet, at den ennå ikke har rukket å spre seg lengre nordover i inneværende mellomistid.

Arten er innført som hageplante. Den er spredt ut fra hager ved egenspredning med delfrukter som spres med dyr og folk, og ved utkast fra hager. Viderespredning i naturen med delfrukter.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av maksimum median levetid og moderat ekspansjonshastighet.

Det er ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til arten. Vi har lurt på om de to morfologisk ganske like og systematisk nærstående artene skogforglemmegei og fjellforglemmegei (den siste hjemlig) kunne være interfertile, men vi har ikke funnet belegg for dette i litteraturen og heller ikke støtte for hybridisering i det norske herbariematerialet.

Skogforglemmegei vurderes til å ha potensielt høg økologisk risiko, men dette er bare på grunn av at den forekommer i stor mengde og øker på nokså raskt. Arten er blitt en integrert del av den nemorale floraen i mange skogtyper sørpå, der den synes å finne sin egen plass uten å fortrenge noen andre, og den er under integrering også nordover. Arten er fortsatt under fortetning og blir tydelig hyppigere for hvert tiår.