Lepidium ruderale stankkarse

Stankkarse Lepidium ruderale er en ettårig art, antydningsvis fra Sentral-Asia, men som har fulgt med jordbruket tidlig til Europa. Den har frøformering, og frøene fester seg i alt som beveger seg (føtter, dyr, maskiner, biler og tog). Den okkuperer skrotemark, bare en sjelden gang tørre semi-naturlige enger, men er en av de aller vanligste ugrasene i indre deler av byene på Østlandet.

Stankkarse synes fra først av å ha kommet inn vesentlig med ballastjord, trolig mens denne fortsatt ble dumpet i sjøen. De tidligste funnene er rundt indre Oslofjord, men det er også tidlige funn i storparten av ballasthavnene helt nord til MR Kristiansund, og noe senere ST Trondheim. Arten synes nesten øyeblikkelig å ha fått fotfeste i Oslo, mens de andre funnene før 1900 kan skyldes tilfeldige innførsler. Siden har arten spredt og etablert seg jamt på Østlandet fra Østfold og Vestfold nord til Gudbrandsdalen (og over til SF Lærdal). Mange av de tidligste funnene i flere områder er gjort på jernbanestasjoner (Mjøsområdet, Gudbrandsdalen, Hallingdal). Toget har opplagt vært en viktig spredningshjelp. Fra 1920-tallet er det også svært mange funn ved møller, og arten har tydeligvis kommet inn som forurensning med korn. Disse er til dels i områder hvor den aldri helt har greidd å etablere seg: Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag. Arten er pr. idag bare stabil på Østlandet, men der er den til gjengjeld nesten ekstremt vanlig i mange byer, Oslo spesielt. Vi har estimert individtallet til å være i millionklassen, og dette vil være opplagt for alle som tar seg en tur rundt i sentrum av Østlandsbyene, særlig Oslo, en sommerdag. Arten har trolig nådd sitt potensielle utbredelsesområde, men fortettes fortsatt i stort omfang.

Arten er kommet inn med ballastjord, som forurensning med korn, og med transportmidler. Effektiv videre spredning skjer med transportmidler (bil og særlig tog) og med tråkk.

Invasjonspotensialet er stort, med usikkerhet til moderat, i en kombinasjon mellom lang median levetid og moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet som beregnet ut fra valgt metode. Metoden tar ikke høyde for at arten nå neglisjeres av praktisk talt alle observatører, og vi antar at denne ekspansjonshastigheten er sterkt undervurdert.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten, til tross for det enorme individantallet denne arten årvisst opptrer med.

Stankkarse vurderes til potensielt høg risiko, med usikkerhet ned til låg risiko, og utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten har inntatt og er blitt ytterst vanlig og tallrik på en rekke ulike typer skrotemark (i vid betydning), men er ikke invasiv i noen mindre påvirket naturtype. Til tross for det enorme individtallet gjør den neppe noen påvisbar skade.