Lepidium draba honningkarse

Honningkarse Lepidium draba (tidligere Cardaria draba) stammer fra Sør-Europa, Middelhavsområdet og Vest-Asia. Arten er en flerårig urt med noe klonal vekst. Den frøreproduserer, og frøene synes nå hovedsakelig å spre seg med havstrømmer. Den har forekommet på ulike typer skrotemark nær importsteder, men er nå hovedsakelig en havstrandplante naturalisert i øvre tangvoller, grusstrender og øvre strandeng.

Arten kom inn i siste halvdel av 1800-tallet, trolig på ulike vis (såfrø, kornforurensning, ballastjord). Forekomster på andre steder enn i strandsonen hadde bare nokså kortvarig eksistens, til tross for at arten er flerårig og med klonal vekst. Derimot førte flere innførsler nær og spredninger til strandsonen til meget langvarige eller permanente forekomster (med første og foreløpig siste observasjonsår): Øf Moss: Jeløya 1904-2016 og Biløya 1946-1985, Oslo: Malmøykalven 1898-2010 og Malmøyas sørspiss 1944-2012, Bu Hurum: Mølen 1920-1926 (og kanskje senere), Vf Horten: Bastøya 1913-2011 og Tjøme: Sandøya 1908-2016, og AA Tvedestrand: Askerøya 1880-1978. Flere er kommet til senere. Arten har dermed et interessant mønster med en mengde med innførsler spredt over store deler av landet inn til Oppland og nord til Sør-Trøndelag, kanskje med en overvekt og særlig tidlig innførsel i Hordaland, men bare med effektiv etablering og permanens i strandområder ved Oslofjorden og sør til Agder. Her er den nå blitt et permanent, sjeldent og interessant innslag i norsk natur.

Arten er innført som forurensning med grasfrø og korn, delvis også med ballastjord. Egenspredning skjer med havstrømmer til strandlokaliteter langt fra importstedene.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av moderat lang median levetid og begrenset ekspansjonshastighet. Arten er etablert på 40-50 steder (mørketall ikke innregnet) og med stort antall individer. Den begrensete ekspansjonshastigheten (ca. 119 m/år) er vesentlig forårsaket av nyetablering på nye havstrender.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten danner bestander i en sårbar naturtype (sørlige strandenger), i tillegg til øvre tangstrender, men uten å medføre noen betydelig fortrengning. Dette har den gjort i over 100 år, og det er liten grunn til å tro at skadevirkningene blir vesentlig større de nærmeste 50 år.

Honningkarse vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet. Arten har kommet inn med korn, grasfrø og ballastjord over store deler av Sør- og Midt-Norge, men har bare naturalisert seg på havstrender ved Oslofjorden og sørover til Agder. Her er den en sjelden, men stabil plante som ikke gjør noen påviselig skade. Den har vært på strendene i snart 120 år og har vist at den ikke utgjør noen høg økologisk risiko.