Inula helenium alantrot

Alantrot Inula helenium er en langlevd, høgvokst (1-2 m) urt fra Sørøst-Europa, Vest- og Sentral-Asia. Den danner store kloner ved vegetativ vekst. Den frøreproduserer og fruktene spres med vind, kanskje også med dyr, men neppe over lange distanser. Den etablerer seg i eng og annen grasmark.

Alantrot var en populær hagestaude i Norge tidligere (trolig fra 1700-tallet fram til tidlig 1900-tall), men er nå mye mindre brukt og gjerne erstattet av tusenstråle Telekia speciosa som den ofte forveksles med. Arten reproduserer med frø og har permanent bestand i Norge, men de fleste forekomstene er gått ut igjen etter noen år eller tiår, trolig oftest fordi voksestedene er blitt endret eller ødelagt ved inngrep eller gjengroing. Den mest stabile forekomsten er den ved Svanekil på Kirkøy i Øf Hvaler, der arten er samlet regelmessig fra 1858 til 2014 (og sett senere). På Gumøy i Te Kragerø er den notert fra 1883 til 1985. Vi antar at den i dag har ca 10 forekomster fordelt på kystfylkene fra Østfold og Akershus til Aust-Agder, kanskje også i Rogaland. Arten er påfallende lite ekspansiv, til tross for sine vindspredte frukter, og sprer seg bare lokalt ved egen hjelp.

Arten er innført som hageplante og spredt med frø og trolig av og til med utkast.

Invasjonspotensialet er lite, med usikkerhet til begrenset, som en kombinasjon av begrenset (til moderat) median levetid, men ingen ekspansjon eller kanskje heller negativ bestandsutvikling. Arten har få forekomster (kanskje 10 stabile i dag) og er trolig i tilbakegang i Norge, med større bortfall av gamle forekomster enn nyetableringer. I en analyse av ekspansjonshastighet med knekkpunkt for observerbarhet hadde arten mer enn 10 ganger større sjanse for å bli observert før 1880 enn etter. Dette skyldes hverken observasjoner eller artens biologi, men trolig at bruken som hageplante, og dermed hyppige nyrekrutteringer i naturen, omtrent opphørte. I en annen analyse uten knekkpunkt indikeres det at arten etablerte seg i norsk natur i første halvdel av 1700-tallet, dvs. at den ikke skulle vært vurdert som fremmed art innen rammene for dette prosjektet. Tidligste daterte herbariefunn er imidlertid så sent som 1848.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten er storvokst, men danner bare svært lokale bestander.

Alantrot vurderes til ingen kjent økologisk risiko, med usikkerhet til låg risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet. Arten kom inn tidlig som hagestaude, men er nå nesten ute av bruk. Den har etablert seg - mer eller mindre langvarig - i veikanter og grasmark ved enkelte gårder. Den er så storvokst at den potensielt kunne fortrenge andre arter, men det er så lite av den at den ikke har noen effekt.