Hylotelephium anacampseros knebergknapp

Knebergknapp Hylotelephium anacampseros er en langlevd og sukkulent flerårig urt fra fjellstrøk i Sørvest-Europa (Pyreneene, Sørvest-Alpene, Appenninene). Den har frøformering, men kan også formeres lokalt ved skuddbiter som rotslår, og det er trolig denne formeringsmåten som er mest aktuell for norske forhold. Arten etablerer seg på bergflater, gjerne svaberg, nokså uavhengig av berggrunn, men er hverken funnet på svært sure berg eller på kalkberg.

Knebergknapp er meget godt etablert på bergrabber i indre Telemark (minst siden 1907) og begynner nå å etablere seg også andre steder. Fra 1950-tallet er den funnet i Aust-Agder, fra 1990-tallet i Akershus, Vest-Agder og Sogn og Fjordane, og fra 2000-tallet i Hedmark.

Arten er innført som hageplante og trolig spredt ut fra hager både med frø og med hageutkast.

Invasjonspotensialet er begrenset, med usikkerhet til moderat, som en kombinasjon av moderat median levetid, men liten (til begrenset) ekspansjonshastighet. Arten har nokså få forekomster (11), men har vært i økning de siste tiårene etter nesten ingen ekspansjon fra først funnet i 1907 fram til 1980-tallet. Ekspansjonshastigheten er låg og i omtrent samme kategori enten den beregnes ved radiusøkning (m/år) eller årlig vekst i antall nye forekomster (km2/år).

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten kan danne store bestander på berg, men finnes foreløpig så få steder at den ikke fortrenger andre planter i noen større grad (dvs. svak effekt). De bergene der den finnes, er heller ikke slike der det ofte forekommer sjeldne eller sårbare arter.

Knebergknapp vurderes til låg økologisk risiko, og utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten dyrkes forholdsvis lite i hager, og det er trolig grunnen til at den fortsatt er sjelden. Den har problemer med å spre seg fra sted til sted, men kan bli ekspansiv lokalt. Den fortrenger stedegne arter på de bergkollene der den overtar dominansen, men dette skjer i liten skala fordi arten er sjelden og ikke svært ekspansiv. Den når dermed ikke over terskelverdiene for at slik fortrengning skal gi effekt, til forskjell fra forrige vurderingsrunde (2012) da den ble vurdert i samme kategori (låg risiko), men med en liten økologisk effekt.