Hordeum jubatum silkebygg

Silkebygg Hordeum jubatum er et nokså kortlevd, flerårig gras med tuevekst. Den har stor og trygg frøreproduksjon, og fruktene har lange snerp som sikrer spredning med vind og med dyr, det siste over potensielt lengre distanser. Silkebygg er en meget hardfør plante, utmerket vel i stand til å reprodusere og danne populasjon i Norge. Den kommer fra tørre strøk i Nord-Amerika og Nordøst-Asia og har sine beste forhold i innlandet på Østlandet, og vil kanskje ha det i indre Troms og Finnmark dersom den noen gang kommer seg dit. I stordelen av landet forekommer arten på ulike typer skrotemark, gjerne veikanter og industritomter, men det er to unntak. Mange funn er gjort på havstrand, bl.a. det første i Norge, og flere steder har arten etablert store, stabile bestander på eller nær strand. I Nord-Gudbrandsdalen har arten etablert seg på tørre, åpne engbakker og i skråninger i den regionen i Norge som har omfattende arealer med saltbitterjord (øvre Gudbrandsdalen). Den er blitt et regulært innslag i tørrbakkene.

Silkebygg er kommet inn på flere ulike vis, men mye tidlig innførsel synes å ha skjedd med ballastjord dumpet i sjøen og noe senere som forurensning med korn ved møller. Den første dokumenterte forekomsten i Norge, i Mulvika ved Holmestrand i Vf Re i 1847, ble stabil og ble observert i hvert fall fram til 1980-tallet. Ellers synes arten å ha vært noe ustabil i hele landet fram til 1930-tallet. Da ble den funnet for første gang i de tørre områdene i øvre Gudbrandsdalen - i Op Skjåk i 1934 - og siden har den vært nokså hyppig og helt stabil i Vågå, Lom og Skjåk, under miljøforhold svært like de den kommer fra i Canada, Alaska og Chukotka. Arten har stabil eller i hvert fall semi-stabil forekomst i Akershus/Oslo, Hedmark (kanskje, Mjøsområdet), Oppland (øvre Gudbrandsdalen), Buskerud (Ringerike) og Vestfold. Ellers i landet kommer og går den.

Arten er kommet inn med ballastjord, som forurensning med korn og grasfrø, med gartnerivarer, ulike transporter, og forvillet fra dyrking som prydgras. Egenspredning skjer med vind og viderespredning med transportmidler (og spesielt i jetstrømmen langs høghastighetsveier).

Invasjonspotensialet er moderat, med moderat lang median levetid og moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet. Arten har et middels stort forekomstareal, men bare moderat til begrenset ekspansjonshastighet (ca 150-200 m/år). Den har ikke hatt noen betydelig endring i funnfrekvens de siste 70 årene og har trolig omtrent nådd sitt potensial i Norge (bortsett fra at den kunne slå til i indre Troms og Finnmark hvis de riktige proveniensene kom inn).

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten i Norge. Arten danner sjelden så store bestander i Norge at den fortrenger andre planter i påvisbar grad, heller ikke i de sjeldne og sårbare naturtypene på saltbitterjord og lignende jordtyper i Nord-Gudbrandsdalen. I andre deler av verden er denne arten regnet som farlig for både husdyr og ville planteetere fordi de lange snerpene fester seg i spise- og pusteorganene.

Silkebygg vurderes til låg økologisk risiko. Arten har etablert seg i flere naturtyper i Norge, lik de som den inntar i sine opprinnelsesområder, men har ikke ført til noen markerte økologiske effekter. Den fortrenger andre planter i svært liten grad og er heller blitt en godt integrert del av artssammensetningen i de områdene der den er etablert, dvs. at den ser ut som og oppfører seg som om den hører heime der.