Glyceria maxima kjempesøtgras

Kjempesøtgras Glyceria maxima er et flerårig, meget storvokst gras (1-2 m) med klonal vekst. Den danner kompakte matter, ofte svære renbestander. Den har frøformering. Fruktene spres med vann og trolig med vadefugl. Arten stammer fra Mellom- og Sør-Europa og Nord-Asia.

Kjempesøtgras kom først inn med ballastjord, med første funn i "Festningsgravene" på Akershus i Oslo og på "Kragerøen" i Øf Fredrikstad i 1827. Det neste daterte funnet er gjort på Gullaugstranda i Bu Lier i 1834, og her ble planten trolig plantet ut for å tørke ut de beryktete malariasumpene ved utløpet av Lierelva. Arten er blitt innført som fôrgras og spesielt til bruk på forsumpet jord, både som produksjonsart og for å hjelpe til med å tørke ut jorda. Danielsen (1986) regner arten som trolig spontan i Norge, delvis basert på en noe suspekt angivelse fra 1700-tallet, men Hultén & Fries (1986) og andre danske og svenske kilder regner den som opplagt innført i hele Fennoskandia. Den norske forekomsten, slik den er kjent i dag, virker opplagt bygd på innførsler. Arten har etablert seg utmerket i låglandet til Hordaland og i Nord-Trøndelag, og dette tilsvarer trolig det klimatisk potensielle utbredelsesområdet. Det skjer fortsatt fortetning.

Arten kom inn først med ballastjord, senere bevisst innført som fôrgras og til bruk i uttørking av sumper.

Artens invasjonspotensial er moderat; den skårer maksimum på median levetid, men har bare begrenset (men meget jamn) ekspansjonshastighet.

Arten vurderes å ha middels økologiske effekter. Arten har invadert brakkvass- og ferskvass-sumper, kanten av flommarkskoger, og grunne vannsamlinger hvor den kan danne kompakte og svære renbestander. Dette er naturtyper med stort innslag av sjeldne og sårbare arter, og arten fortrenger opplagt både slike og mer vanlige arter i betydelig grad der den slår til. Tilbakegang er registrert for flere rødlistete karplanter, f.eks. i Lierelvas utløpsområder (Gilhusodden - Gullaugbukta), myrstjerneblom Stellaria palustris en blant flere, og tilbakegangen synes enkelte steder å være en direkte følge av gjengroing med kjempesøtgras. Arten danner en enarts kompakt matte som produserer en helt annen type strø og substrat enn det den opprinnelige, mer lågvokste flerarts-vegetasjonen gjorde.

Kjempesøtgras vurderes til høg risiko i norsk natur. Dette skyldes kombinasjonen et moderat invasjonspotensial og middels økologiske effekter knyttet til fortrengning av hjemlige arter, inkludert sårbare og truete arter, i tillegg til tilstandsendringer i enkelte naturtyper.