Reynoutria ×bohemica hybridslirekne

Hybridslirekne Reynoutria ×bohemica (tidligere Fallopia x bohemica) er en 2 m høy frøsteril urt (staude) som er oppstått i Europa, et eller annet sted der begge foreldreartene dyrkes (trolig Tsjekkia, jfr. 'bohemica'). Foreldreartene er begge østasiatiske, men med ulik utbredelse, og begge er dyrket i Europa.

Kontroll av foto i Artsobservasjoner viser at 2 av 29 bilder er kjempeslirekne, 5 av bildene var ikke identifiserbar til slirekneart. Nesten halvparten av foto bestemt til parkslirekne er imidlertid hybridslirekne. Artskart gir derfor et meget ufullstendig bilde av utbredelsen per dags dato. Alle observasjoner av hybridslirekne som ikke kan kontrolleres, er eksludert fra vurderingen. Det påvirker ikke konklusjonene fordi arten uansett skårer maksimum på invasjonspotensialet.

Det første funnet av forvillet plante er fra 1945 Ak Asker: Båstad. Hybriden er nå etablert i alle fylker i Norge med unntak for Oppland og Finnmark. Den er særlig vanlig og godt etablert i Oslo- og Drammensområdet og i Midt-Norge, spesielt rundt Trondheimsfjorden, og i begge disse områdene er den mye vanligere enn parkslirekne.

Hybridslirekne er tatt inn i landet som prydplante, men det er ukjent når den ble tatt i bruk. Arten spres ved fragmentering av jordstengler som fraktes rundt med jordmasser og maskiner og spres ved utkast fra hager.

Invasjonspotensialet er stort, med maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Etableringen tok for alvor fart på 1980-tallet. Hybridslirkne er antatt å ha større invasjonshastighet enn både park- og kjempeslirekne. Arten er fortsatt i spredning, både ved å bli vanligere i distrikter der den allerede finnes og ved spredning til nye områder, spesielt i kyststrøk. Ekspansjonshastigheten er estimert å være dobbelt så rask hos hybridslirekne som hos park- og kjempespringfrø (Mandák et al. 2004). Hybridslirekne er i stand til å tilbakekrysse med begge foreldreartene og på den måte erstatte mangelen på fungerende hanner i parkslirekne i Europa (Bailey 2009).

Arten vurderes å ha store negative økologiske effekter. Hybriden vokser fremfor alt på sterkt kulturpåvirkede eller kulturbetingete steder: Avfallshauger, veikanter, rundt parkeringsplasser i utmark, i overlatt eng, rundt grøfter, på forstyrret mark rundt bebyggelse og annen skrotemark, i kanten av løvskog (særlig blandingsløvskog og gråor-heggeskog), på flommark med eller uten skog, og noen steder ved bekkefar. Den vokser særlig godt på dyp, næringsrik jord, men kan også vokse opp på magrere, steinete mark. Hybridslirekne er særdeles robust og danner på få år 2-3 m høye og store bestander (kloner) og fortrenger alle andre arter der den etablerer seg. Hybridslirekne har et enormt strøfall og løser opp jordbunnen, og fortrenger hjemlige arter. Enkelte steder har den tatt over større arealer og skapt problemer for annen arealbruk, og den er meget vanskelig å bekjempe. Arten er svært ekspansiv, tar mye plass, skygger ut alle andre arter, produserer store mengder vissent materiale, og trenger ut all undervegetasjon som binder substratet. Den fører dermed til total endring av naturtypen der den invaderer, og dessuten til at jordbunnen blir erosjonsutsatt, spesielt langs vassdrag. Flere undersøkelser viser at arten har allelopatiske effekter som påvirker andre planters vekst negativt (se f eks Murrell et al. 2011 og Vrchotová & Šerá 2008).

Hybridslirekne vurderes til svært høg økologisk risiko, et resultat av et stort invasjonspotensial og store negative økologiske effekter.