Symphyotrichum ×salignum vierasters

Vierasters Symphyotrichum xsalignum er en flerårig, ca. 1 m høy urt (staude) som er oppstått som hagehybrid-art ved krysning (trolig i en botanisk hage i Tyskland rundt 1800) mellom de nordamerikanske artene spissasters S. lanceolatum og virginiaasters S. novi-belgii. Den formerer seg ikke med frø, men har effektiv klonal vekst ved underjordiske utløpere.
Arten er en hybridart der S. novi-belgii går inn som en av foreldrene. Det er meget vanskelig å trekke en klar grense mellom de to i materiale fra norske hager og forvillinger. En revisjon av herbariematerialet av hele slekta (Elven og Hegre desember 2017) ga et stort antall ombestemmelser, og trolig er det fortsatt mye som ikke er riktig bestemt. Ifølge Manual of the Alien Plants of Belgium (http://alienplantsbelgium.be/content/symphyotrichum-x-salignum) er tolkningen av denne arten uklar. Den er ansett som det vanligste taksonet i slekta i Storbritannia og Frankrike, mens alle nederlandske funn av arten viste seg å tilhøre enten S. lanceolatum eller S. x versicolor.

Siden første funn i 1873 i Oslo er vierasters registrert mindre enn 15 ganger pr. 20-årsperiode fram til 1980; deretter har arten økt adskillig raskere. Selv om en regner med et visst mørketall, viser arten svake tegn til regional spredning; den har stabile og stadig nye forekomster (kloner) på søndre Østlandet, mens alle forekomster ellers synes til slutt å bli forbigående. Det kan være at planten spres lokalt (får flere forekomster innen mindre områder) når den kastes ut fra hager eller fragmenter av den spres med jordmasser.

Vierasters brukes som prydplante i hager og spres trolig hovedsakelig mest lokalt gjennom hageutkast, det vil si at den får flere forekomster innen mindre områder, ved fragmenter av utløpere som fraktes bort med jord eller hageavfall og ved utkast fra hager

Invasjonspotensialet er begrenset, med usikkerhet til moderat, som en kombinasjon av begrenset (til moderat) median levetid og begrenset ekspansjonshastighet.

Planten danner store, tette bestander og kan lokalt trenge ut andre planter, men etter som den i hovedsak er funnet på skrotemark o.l. steder, har den knapt noen negativ effekt på hjemlige arter og definerte naturtyper. Arten er i all hovedsak funnet på sterkt kulturpåvirket eller kulturbetinget mark: overlatt eng, skogkant, veikant, grusfylling og annen skrotemark, men også på elvekanter (flommark). Det er foreløpig ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til den.

Vierasters vurderes til lav økologisk risiko på grunn av kombinasjonen mellom et begrenset (til moderat) invasjonspotensial og ingen kjente negative økologiske effekter. I 2012 ble den vurdert til potensielt høy risiko. Denne endringen kan delvis skyldes en ny beregningsmåte for ekspansjonshastighet og delvis også revisjonen som har ført til et annet grunnlagsmateriale.