Trifolium spadiceum brunkløver

Brunkløver Tifolium spadiceum er en toårig urt med opprette stengler. Den formeres med frø. Den kommer fra Mellom- og Øst-Europa med Kaukasus. Den er knyttet til engvegetasjon.

De eldste daterte herbariebeleggene av brunkløver er fra 1860, fra tre områder: Ak Skedsmo, Oslo og Op Lillehammer. Mellom 1900 og 2016 er arten funnet 10-20 ganger pr. 20-årsperiode. Brunkløver er hovedsakelig funnet i Østlandsfylkene (Østfold - Telemark), mest i lavlandet, men også spredt opp i dalene. Det er gjort få, spredte funn i Rogaland og Hordaland, Sør- og Nord-Trøndelag samt Finnmark (her krigsspredt under andre verdenskrig). Ingen bestander er dokumentert som helt permanente, og arten kan ha vært avhengig av hyppig innførsel, men det er observert mer langlevde forekomster i Øf Rakkestad (1968-1991), Ak Aurskog-Høland (2000-2010), Oslo (Bekkelaget-Ekeberg 1884-1922, Vettakollen 1923-1933), Bu Kongsberg (1950-2016), Vf Sande (1884-1937) og Stokke (1962-1965), Te Porsgrunn (1907-1921) og Hjartdal (1986-2014). Vi vurderer den i dag som lite etablert i Norge og i ferd med å forsvinne.

Arten har trolig blitt innført hovedsakelig med såfrø og med transportmidler. Den har passiv spredning av frø, trolig med husdyr, men også med tråkk, flytting av høy, og transportmidler (tog, bil).

Invasjonspotensialet er lite, med begrenset median levetid og ingen (eller heller negativ) ekspansjon.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten.

Brunkløver vurderes til ingen kjent økologisk risiko. De norske forekomstene skyldes innførsel med frøblandinger for eng (produksjonsvarer), eventuelt også andre handelsvarer, og med transportmidler. Arten er for det meste funnet i gammeleng eller kunsteng, dessuten i beitemark, ved vei og jernbane, på både fuktig og tørr mark. Mellom 1920 og 2016 er brunkløver funnet 10-20 ganger pr. 20-årsperiode. Vi vurderer den i dag som lite etablert i Norge. Brunkløver vurderes å ha helt ubetydelig effekt på hjemlige arter og naturtyper.