Phedimus hybridus sibirbergknapp

Sibirbergknapp Phedimus hybridus er en flerårig sukkulent art fra Ural. Den formerer seg seksuelt med frø og kan dessuten bli mattedannende med omfattende, horisontale sideskudd som rotslår. Arten er innført som hagestaude og er i likhet med gravbergknapp en typisk hagerømling fra hytter i strandsonen, enkelte hager i innlandet, og fra kirkegårder og grøntanlegg. Arten er, i likhet med andre sukkulenter, underrepresentert i våre herbarier, og mange har forvekslet den med gravbergknapp.

Arten ble først funnet naturalisert, i 1854 på "Slottsbakkene" der Slottsparken, Karl Johans gate og (gamle) Drammensveien nå er i Oslo. Nesten like gamle registreringer finnes fra Rodeløkka, Ekeberg og Grefsenåsen i Oslo. Frem til 1925 var den kun registrert på ulike lokaliteter i Oslo. Rundt 1950 nådde den omtrent det utbredelsesområdet den har i dag, nord til Sør-Trøndelag og med slengere i Nordland, men med fortetning lokalt.

Sibirbergknapp er innført som hagestaude. Den har vært plantet i hager i kystnære strøk, da den som sukkulent tåler mye salt og vind. Arten sprer seg i hovedsak ved vegetativ vekst og utkast fra hager, ut fra hyttetomter og ut over åpen grunnlendt mark både på kalkrik og kalkfattig grunn. Formeringen i norsk natur skjer i all hovedsak - kanskje enerådende - vegetativt, men frø av Phedimus hybridus ble samlet inn 30.10.2011 fra Nakholmen i Oslo for spireforsøk ved NHM, da ingen data foreligger for seksuell formering i vårt land. Spireforsøket ble avsluttet 06.01.2012 og viste ca. 55 % spiring (Bjureke, upubl.).

Arten har et stort invasjonspotensial. Den skårer maksimum på median levetid og har en moderat ekspansjonshastighet.

Sibirbergknapp kan danne heldekkende matter når den etablerer seg på åpne og solrike lokaliteter. Arten er observert i spredning i den prioriterte naturtypen "åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone", en naturtype som er nesten helt begrenset til Oslofeltet fra Mjøsa sør til Grenland, og med hovedtyngde ved indre Oslofjord. Spredningen i dette kjerneområdet har økt betraktelig de seneste 30 årene. I indre Oslofjord er den ikke et like alvorlig problem som slektningen gravbergknapp, men på noen øyer - spesielt Nakholmen (Oslo) - er den mye vanligere. Der okkuperer den store felter av åpen grunnlendt kalkmark og fortrenger truete stedegne arter som aksveronika Veronica spicata, dragehode Dracocephalum ruyschiana, smaltimotei Phleum phleoides og nikkesmelle Silene nutans (Bjureke pers. medd.).

Sibirbergknapp vurderes til svært høg økologisk risiko, et resultat av et høgt invasjonspotensiale og store økologiske effekter. Den bør sees på som en art i spredning på grunnlendt og åpen mark i kystnære strøk, og der kan den bli problematisk for opprinnelige arter. Det er imidlertid usikkert om arten er en trussel mot norsk biologisk mangfold utafor kalkområdene i Oslofeltet.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivaren ‘Immergrünchen’. Navnet er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp). Vi finner lite relevant informasjon om kultivaren. Det er ikke noe som skulle tilsi at denne kultivaren utgjør en annen risiko enn arten. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av Phedimus hybridus som har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.