Bier

Biene er ikke helt enkelt å definere taksonomisk fordi de går ut som en sidegrein innen gravevepsene, på samme måte som fuglene egentlig er en form for krypdyr. Som en samlebetegnelse på de 7 familiene som utgjør biene på verdensbasis, brukes ofte begrepet «Anthophila», som er en del av overfamilien Sphecidoidea (graveveps og bier). Regnskapet over antall biearter på jorda viser at det i 2014 finnes nesten nøyaktig 20 000 beskrevne arter av bier på jorda (http://www.discoverlife.org/mp/20q?guide=Apoidea_species). Med nye molekylære metoder og avanserte morfologiske analyser, er det ikke utenkelig at det kan vise seg at det reelle antallet arter ligger nærmere 30 000.

Et særtrekk ved biene er at de ulike artene har utviklet ulike grader av sosiale samfunn. Noen lever helt for seg selv, mens andre hekker i kolonier, men med hver sine bo. Noen arter har i sin tur felles inngangsparti, men hver sin hybel i samme hus. Dette er starten på sosialisering hos bier, som i sin ytterste form hos honningbia, har flerårige, sosiale samfunn som kan inneholde mer enn 100 000 bier. Humlene, som også er bier, er også sosiale, men disse har bare ettårige samfunn.

Biene er blant våre mest avanserte insekter. Egenskaper som arbeidsdeling, yngelpleie, god orienteringsevne og avansert kommunikasjon er ofte noe vi forbinder med mer høyerestående dyr. De fleste har vel kanskje hørt snakk om bienes dans, der honningbia gjennom å vrikke på rompa og danse i ulike vinkler og hastigheter kan fortelle de andre biene i samfunnet hvor matkilden er. Dette er altså egenskaper som er helt nødvendige for at samfunn av sosiale insekter skal fungere.

Biene har altså yngelpleie og lager boplasser for å legge egg og fostre opp larver. Dette kan være tunneler i bakken i soleksponerte sandskråninger, gamle insektutgnag i død ved, hule plantestengler eller sprekker i mur. Når hunnen har funnet seg en boplass, lager den et ynglekammer der den legger sine egg. Biemamma henter flittig nektar og pollen som den bearbeider til en perfekt matpakke for sine små, som de kan leve på gjennom hele sommeren og høsten til de forpupper seg nedi ynglekamrene sine.

Naturen er nådeløs og faktisk er det slik at mange biearter har spesialisert seg på å legge egg i andres reir slik som gjøken. Dette er de parasittiske biene. Disse oppsøker boplassen til vertsbien, som de søker seg fram til gjennom avansert luktgjenkjenning. De legger så sine egne egg i vertens ynglekammer mens vertsbien er ute og henter pollen og nektar. Parasittbiens larver spiser så både matpakken og larvene til vertsbien. I Norge kan vi grovt regne at halvparten av biene våre bor i bakken, mens en fjerdedel finner boplasser i død ved og lignende, men den siste fjerdedelen utgjøres av parasittiske arter.

Biene lever av proteinrikt pollen og sukkerrikt nektar. Pollenet går i hovedsak til larvene mens nektaren er drivstoff for de voksne. Mange biearter er spesialiserte i sitt blomstervalg og henter gjerne pollen kun fra en art eller familie av planter (oligolektiske arter). Disse har tilpasset sin flygetid til blomstringstiden til sin favorittplante. Andre arter samler pollen fra et bredere spekter av planter (polylektiske arter). Dette gjelder særlig honningbia og humlene der rik og stabil blomstertilgang gjennom hele sesongen er vel så viktig som at det er de rette planteartene som blomstrer.

Det unike samspillet mellom blomsterplanter og bier, som resulterer i at blomstene reproduserer, er helt avgjørende for at økosystemene på jorda skal fungere. Dette er i sin tur helt avgjørende for menneskenes matproduksjon. Opp til 30 % av all maten vi spiser stammer fra planter som er pollinert av bier, og mer enn 80 % av alle Europas blomsterplanter pollineres av insekter. Tradisjonelt kjenner vi biene som honningprodusenter. Mer enn 12 000 år gamle hulemalerier viser at mennesker har brukt honning og holdt bier i uminnelige tider. I Norge startet man med birøkt på slutten av 1700-tallet, og fram til i dag er det først og fremst pga honningen vi holder bier i Norge. Bortsett fra noe tilleggspollinering av frukttrær, bærbusker, kløver og oljevekster fra tambier, er det hovedsakelig villbiene som står for pollineringen av planter hos oss. Villbiene jobber helt gratis for oss og sørger for at vi kan plukke skogsbær og høste frukter.

Flere biearter er på tilbakegang som følge av ulike påvirkninger og endringer i artenes livsmiljø. En tredjedel av de norske biene står på Norsk rødliste for arter, og 12 av bieartene våre er ikke gjenfunnet i Norge de siste 50 år og har derfor trolig forsvunnet. Nokså mange arter finnes bare på ytterst få lokaliteter og mange er sterkt eller kritisk truet.

Årsaken til denne tilbakegangen er komplisert og skyldes sannsynligvis flere forhold. Mye av forklaringen skyldes trolig at menneskets arealbruk i dag går dårlig overens med bienes krav til livsmiljø. Mange spesialiserte biearter er ikke villige til å fly særlig langt unna boplassen for å hente mat. Slik er dagens intensivt drevne jordbrukslandskap med svære homogene jordbruksområder med lite blomster lite forenelig med et mangfoldig samfunn av villbier. På den andre siden vil gjengroing av de små brukene også være negativt. Blomsterrike naturtyper har i det hele tatt blitt mer sjeldne i dagens landskap.

En rekke andre faktorer er trolig også negative for biebestandene. Sprøytemiddelgruppen neonikotinoider har vært i fokus pga. at de påvirker tambiers orienteringsevne slik at de ikke finner tilbake til kubene sine. Slike stoffer antas også å kunne påvirke villbier på samme måte. Det er også vist at hold av honningbier kan være negativt for forekomst av ville bier når de konkurrerer om de samme ressursene. Faktorer som sykdom og parasitter og genetisk utarming vil kunne slå ut bestandene når de blir små og isolerte.