Pattedyr
Mammalia

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget
• Avgrensninger og definisjoner
• Antall rødlistearter 
• Årsak til rødlisting
• Endringer fra 2010 til 2015
• Ekspertkomité
• Referanser

Pattedyr er en artsfattig gruppe, men oppmerksomheten omkring mange av artene er stor. Pattedyrene varierer mye i kroppsstørrelse (fra 2,5 gram til mer enn 100 tonn) og i leveområdenes størrelse, men alle artene er svært mobile og har en relativt variert diett. Basert på den systematiske inndelingen vi har fulgt, er 92 pattedyrarter i 25 familier og åtte ordener representert i den norske regionen, det vil si det norske fastlandet, norske farvann, Jan Mayen og Svalbard. Norske biland i Antarktis er ikke inkludert. Vi følger her den geografiske regioninndelingen som er definert av Artsdatabanken.

Det er ordenen rovpattedyr som har flest registrerte arter i Norge, med 20 arter på fastlandet i Norge og i norske farvann og fire arter på Svalbard. Rovdyrene lever som navnet sier av andre dyrearter. De fire store rovpattedyrene ulv Canis lupus, gaupe Lynx lynx, jerv Gulo gulo og brunbjørn Ursus arctos, har i dag et konfliktfullt forhold til mennesket bl.a. fordi de lever av jaktbare hjortedyr og husdyr. Dette har ført til et sterkt jaktpress og nedgang i bestandsstørrelsen til disse artene. I dag blir de fire store rovdyrene forvaltet i henhold til bestandsmål fastsatt av Stortinget. Disse bestandsmålene er alle innenfor det som kreves for at artene blir rødlistet ifølge de gitte kriterier om bestandsstørrelse. Oteren Lutra lutra har også hatt relativt lav bestandsstørrelse bl.a. som følge av høyt jaktpress og økt dødelighet pga. forurensning. Bestandsstørrelsen til de arktiske rovpattedyrartene klappmyss Cystophora cristata, isbjørn Ursus maritimus og hvalross Odobenus rosmarus har også blitt sterkt redusert pga. tidligere tiders høye jaktpress. Klimaendringer i Arktis vil ha stor betydning for disse artenes videre bestandsutvikling, da et varmere klima vil medføre store forandringer i havisens utbredelse og kvalitet. Dette vil også gi vanskeligere leveforhold for ringselen Pusa hispida, noe som vil føre til bestandsnedgang.

Totalt er det registrert 21 hvalarter i våre farvann. Fjorten av dem antas å bruke disse områdene i reproduksjonsperioden, én anses som regionalt utdødd, mens de seks øvrige kan forekomme her utenfor reproduksjonsperioden. Grønlandshval Balaena mysticetus og blåhval Balaenoptera musculus er de største dyrene vi kjenner (>100 tonn). De er begge nesten utryddet i norske områder som et resultat av tidligere overbeskatning. Det er tegn som tyder på at bestandene nå kanskje er i oppgang. Nordkaperen Eubalaena glacialis er helt utryddet i norske farvann pga. overbeskatning.

Av flaggermus er det registrert 13 arter på Norges fastland, men det er uvisst om alle reproduserer i Norge. Europeiske flaggermus lever i hovedsak av insekter som de fanger i lufta. De norske artene går i dvale om vinteren. Vår kunnskap om artene er begrenset. Innen denne ordenen, og blant hvalene, kan det tenkes at det opptrer arter i Norge som foreløpig ikke er påvist her.

Alle de seks påviste artene av spissmusdyr og de sju artene av klovdyr reproduserer her. Gnagere er en stor orden med hele 18 arter på fastlandet og én art på Svalbard. Østmarkmusa Microtus levis er en innført art på Svalbard. Av haredyr har vi tre arter i Norge hvorav kun haren Lepus timidus er naturlig forekommende her. Piggsvindyr er den minst artsrike ordenen, og inkluderer kun arten piggsvin Erinaceus europaeus.

Hvalene, selene og isbjørnen regnes som marine pattedyr (sjøpattedyr). De marine artene utgjør ca. 30 % av alle pattedyrartene som er registrert i norske områder. Gruppen av semiakvatiske (delvis vannlevende) pattedyr består av få arter fra flere ordener, og utgjør ca. 10 % av artene. Alle disse forekommer ved ferskvann, men for noen av dem er også marine leveområder viktige. Alle norske flaggermus, haredyr og klovdyr og flertallet av spissmusdyr, gnagere og rovpattedyr (utenom selene og isbjørn) regnes som terrestre (landpattedyr). De terrestre pattedyrene utgjør ca. 60 % av pattedyrartene i Norge. Rein Rangifer tarandus, steinkobbe Phoca vitulina og fjellrev Vulpes lagopus forekommer både i Norge/norske farvann og på Svalbard.

Kunnskapsgrunnlaget

Kunnskapen om pattedyrenes bestandsstørrelse, bestandsutvikling og utbredelse varierer mye mellom artene. Kunnskapsnivået er høyt for hjortedyrene og de større rovpattedyrene, mens kjennskap til utbredelse og bestand er begrenset eller dårlig for mange av de små pattedyrene. Vurderingene av store rovpattedyr er blant annet basert på kunnskap om bestandsstørrelser som har kommet fram gjennom store overvåknings- og forskningsprosjekter på ulv (f.eks. Wabakken mfl. 2014), gaupe (f.eks. Anonym 2014), jerv (f.eks. Flagstad mfl. 2013) og brunbjørn (f.eks. Aarnes mfl. 2015). Informasjon om utviklingen av fjellrevbestanden er hentet fra overvåkningsprogrammet som pågår for denne arten (f.eks. Rød-Eriksen mfl. 2014). Hvalene er vanskelige å studere, og for noen av artene er forekomst og livshistorie dårlig kjent. Data om de store hvalene har vi primært hentet fra nasjonale og internasjonale undersøkelser (f.eks. Pike mfl. 2009, Øien 2009) samt observasjonsdatabaser ved Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt. Informasjon om arktiske hvaler, seler og isbjørn er hentet fra forskning hovedsakelig i regi av Norsk Polarinstitutt (Aars mfl. 2009, Wiig mfl. 2010, Kovacs mfl. 2014, http://www.npolar.no/no/arter/ringsel.html), men også Havforskningsinstituttet (Øigård mfl. 2014). Betydningen av klimaendringer for vurderingen av de arktiske artene (spesielt ringsel og isbjørn) er basert på internasjonale publikasjoner (f.eks. Kovacs mfl. 2011, Laidre mfl. 2015). I vurderingen av hare har vi basert oss på en analyse av jaktstatistikk (Pedersen og Pedersen 2012). Kunnskapen om flaggermusene er dårlig og vurderingene har i mange tilfeller vært basert på personlig kunnskap hos komiteens medlemmer. En økt interesse for denne gruppen vil bedre kunnskapen etter hvert (Isaksen mfl. 2009). 

Avgrensninger og definisjoner

For pattedyr omfatter rødlistevurderingene to områder: 1) Fastlands-Norge, inkludert norske havområder avgrenset til norsk økonomisk sone og fiskerivernsonen rundt Svalbard, og 2) Svalbard (for avgrensning av områder, se Figur).

Rødlistearbeidet i 2015 tar utgangspunkt i Rødlista fra 2010 og er en revisjon av denne. Arbeidet omfatter 89 arter fra Fastlands-Norge og havområdene hvorav 73 er vurdert og seks arter fra Svalbard, hvorav fem er vurdert. Fjellrev (polarrev), rein (svalbardrein) og steinkobbe har atskilte bestander i disse to områdene og er vurdert uavhengig av hverandre. Sytten av de påviste artene er derved funnet ikke å kvalifisere for rødlistevurdering (se nedenfor).

Pattedyrene har generasjonstider fra 1 år (spissmusene) og oppover. Den lengste generasjonstiden er ikke kjent, men finnes blant hvalene der noen kan bli et par hundre år gamle (f.eks. grønlandshval). Vurderingsperioden som brukes for rødlistevurdering etter IUCN-kriteriene varierer med generasjonstid og er derfor mellom 10 og 100 år, men er for de fleste arter mellom 15 og 20 år. Der verdier for generasjonstid fra norske eller nordiske undersøkelser ikke har vært tilgjengelig har verdiene blitt hentet fra Taylor mfl. (2007) (for hval) og Pacifici mfl. (2013).

De sytten artene som ikke kvalifiserer for rødlistevurdering, er arter som enten har opphav i introduksjoner etter år 1800 (10 arter, herav 9 i Norge og 1 på Svalbard), eller de antas ikke å reprodusere i norsk region og heller ikke opptre regelmessig med så mye som 2 % av global bestand (seks hvalarter og én flaggermusart). Tre av klovdyrene er introdusert, villsvin Sus scrofa, moskusfe Ovibos moschatus og dåhjort Dama dama. Villsvinet forekom naturlig i Norge fram til steinalderen og har vært satt ut og utryddet igjen i Norge i løpet av de siste hundre år. Arten har nå kommet til Norge fra en introdusert bestand som har etablert seg i Sverige, der den opprinnelige bestanden ble utryddet så sent som i det 16. århundre. Blant haredyrene er det bare haren som forekommer naturlig, mens utsatt kanin Oryctolagus cuniculus er etablert i Fedje. I tillegg har sørhare Lepus europaeus spredt seg til Østfold fra en introdusert bestand i Sverige. Minken Neovison vison er introdusert til Norge, og mårhunden Nyctereutes procyonoides har kommet fra en introduksjon i Russland. Tre gnagere er introduserte eller har kommet som følge av introduksjoner i naboland. Dette gjelder dvergmus Micromys minutus og bisam Ondatra zibethicus på fastlandet. Dvergmusa er kjent fra enkeltlokaliteter i Hedmark og Østfold nær grensen mot Sverige. Forekomsten i Sør-Sverige er antakelig et resultat av spredning med mennesker fra Danmark. Bisam har kommet etter introduksjon til Finland og Russland. Østmarkmus er introdusert til Svalbard i høy til hester mellom 1920 og 1960. 

De store hvalene har store leveområder og foretar lange næringstrekk, slik at den norske regionen bare utgjør en del av leveområdet for noen av dem. Dersom deler av reproduksjonssyklusen foregår i norske farvann, regnes det som en bestand som reproduserer hos oss. Vi har også inkludert såkalte «besøkende» arter, som forekommer regelmessig i norske områder uten å reprodusere her, når den delen av bestanden som bruker norske arealer utgjør mer enn 2 % av den globale bestanden.

De fleste rødlistede artene er vurdert etter D1 kriteriet (liten bestandsstørrelse). Informasjon om bestandsstørrelse har fremkommet gjennom forskjellig type tellinger samt identifisering av enkeltindivider gjennom bruk av DNA (referanser gitt ovenfor). Dette gjelder spesielt de store rovdyrene ulv, gaupe, jerv og brunbjørn samt fjellrev. Bestandsestimatene for isbjørn, klappmyss og hvalross er hovedsakelig basert på flytellinger, mens de for hvalene er basert på tellinger fra båter.

Informasjon om flaggermusene er stort sett basert på enkeltobservasjoner, undersøkelser av mulige overvintringslokaliteter eller registreringer med flaggermusdetektor (Isaksen mfl. 2009, Zeale 2012).

Beregnet nedgang i bestandsstørrelse som vurderingsgrunnlag er brukt i tre tilfeller. For oter er det benyttet en bestandsindeks basert på innsamling av fallvilt (Van Dijk mfl. 2013). Dette er en usikker indeks, men av mangel på andre data har vi også denne gang brukt denne indeksen for vurdering av oter. For hare har vi brukt en vurdering av jaktstatistikk (Pedersen og Pedersen 2012). Dette er også en usikker indeks, men vi mener den gir en indikasjon på hva som foregår i bestanden. For ringsel er vurderingen basert på en antatt kommende stor nedgang i bestanden pga. av store forandringer i ringselens ishabitat (Kovacs mfl. 2011, Laidre mfl. 2015). Nedgradering av klassifisering er brukt i noen få tilfeller. Brunbjørn er nedgradert ett trinn til sterkt truet EN pga. av stor forekomst i Sverige og Finland. I Sverige er brunbjørnen nå (2015) blitt rødlistet til nær truet NT pga. pågående bestandsnedgang. Knølhval er nedgradert to trinn til livskraftig LC pga. stor og økende bestand utenfor norsk område i Nord-Atlanteren. Trollflaggermusa er nedgradert ett trinn sårbar VU pga. stor mobilitet og økende bestand i deler av Sør-Sverige.

Under vurderingsprosessen av rovpattedyr (gaupe, jerv, oter, fjellrev og ulv) samt hare har vi konsultert forskere ved NINA og ved Høyskolen i Hedmark. Vi har også hatt kontakt med medarbeidere ved ArtDatabanken om de nye svenske rødlistevurderingene av pattedyr (ArtDatabanken 2015). 

Antall rødlistearter 

Av totalt 73 vurderte pattedyr for Fastlands-Norge og norske havområder er 24 på Rødlista 2015. De fleste pattedyrartene på Rødlista hører til ordenen rovpattedyr, som er representert med ni arter på Fastlands-Norge. To arter ansees å være regionalt utdødd RE: svartrotte Rattus rattus og nordkaper. Nordkaper ble observert på norskekysten i 1999, men individet ble identifisert som et dyr fra den vestatlantiske bestanden. Fem arter er klassifisert som kritisk truet CR: to rovpattedyrarter, to flaggermusarter og én hvalart. Fem arter er klassifisert som EN: tre rovpattedyrarter, en selart og én hvalart. Av de sju artene som er klassifisert som VU er tre rovpattedyr, tre flaggermus og én hval. Kategoriene NT og datamangel (DD), har henholdsvis to og tre arter fordelt på ordenene spissmusdyr, flaggermus, haredyr og hvaler.

For Svalbard ble 5 arter vurdert og av disse er 3 arter på Rødlista 2015 (isbjørn, hvalross og steinkobbe), som alle er vurdert til kategorien VU. 

Årsak til rødlisting

For pattedyr er det D1-kriteriet (liten reproduserende bestand) som har vært utslagsgivende i de fleste tilfellene. A-kriteriene (populasjonsreduksjon) er benyttet i tre tilfeller. B-kriteriene har vært lite anvendelige for pattedyrartene, som følge av at mange av disse har svært store leveområder. Dessuten er det i mange tilfeller lite spesifikk sammenheng mellom habitat og forekomst, noe som gjør fastsetting av mørketall vanskelig.

Innenfor vurderingsperioden som benyttes påvirkes bestandene av de rødlistede pattedyrartene av mange ulike faktorer. For rovpattedyr er tidligere og pågående beskatning viktig. Som nevnt ovenfor er de nåværende bestandsmålene satt av Stortinget så lave at disse artene vil forbli høyt klassifisert på Rødlista så lenge målene følges. Noen av disse artene er dessuten så fåtallige at redusert genetisk variasjon og demografiske faktorer i seg selv utgjør en trussel. Miljøgifter og annen forurensing mistenkes for å ha eller ha hatt betydelig negativ påvirkning, særlig for marine og semiakvatiske arter. Klimaendringer ventes å gi negative utslag for noen arter, særlig i de nordligste områdene og for arter som er knyttet til havisen. For småpattedyrene kan ulike typer av habitatendringer som følge av jord- og skogbruk være viktig. Spesielt for flaggermusene kan endring i bygningsstruktur og avvirkning av spesielle typer trær ha betydning for bestandenes utvikling. Forstyrrelser og traumer (f.eks. påkjørsler i trafikken og drukning i fiskeredskap) samt ulike interaksjoner med andre arter i form av reduksjon av byttebestander, konkurranse, predasjon eller genetisk forurensing, er også i noen tilfeller aktuelle trusselfaktorer.

Endringer fra 2010 til 2015

Det er få endringer på Rødlista i 2015 i forhold til Rødlista for 2010. To selarter har byttet plass på lista. Ringselen, den mest tallrike selarten i arktiske områder, har endret status fra LC til VU med bakgrunn i effekter av klimaendringer som vil føre til stor nedgang i havisens kvalitet og utbredelse. Steinkobbe langs norskekysten har endret status fra VU til LC med bakgrunn i dokumentert bestandsoppgang. Hare har kommet inn på listen som NT basert på vurdering av jaktstatistikk. Flere arter har forandret status med bakgrunn i ny kunnskap og endret vurdering av påvirkning fra tilgrensende bestander. Blåhval er flyttet fra NT° til VU basert på ny informasjon om totalbestanden i Nordøst-Atlanteren (ca. 1000 individer). Til tross for at den norske gaupebestanden har økt det siste året etter mange år med nedgang, fortsetter den svenske bestanden sin nedgang, noe som førte til at rødlisteklassifiseringen ble oppgradert til VU i 2015 (ArtDatabanken 2015). Vi finner det derfor ikke lenger korrekt å nedgradere klassifiseringen av den norske bestanden til VU basert på kontakten med den svenske bestanden. Skjeggflaggermus (Myotis mystacinus) er flyttet fra DD til LC basert på ny kunnskap om artens forekomst på Vestlandet samt at artens status i Sverige ble nedgradert fra VU til LC i 2010 og fortsatt har den status (ArtDatabanken 2015). Hvalrossbestanden ved Svalbard er økende, men den blir fortsatt klassifisert som VU fordi vi antar at den reproduserende bestanden er mindre enn 1000 individer.

Ekspertkomité

Ekspertkomiteen har bestått av Øystein Wiig (leder), Arne Bjørge, Kit M. Kovacs, Per Ole Syvertsen og Jon E. Swenson. Syvertsen har hatt hovedansvar for flaggermus, spissmusdyr og gnagere. Bjørge, Kovacs og Wiig har hatt hovedansvar for marine pattedyr, og Kovacs og Wiig har hatt hovedansvar for Svalbards arter. Swenson og Wiig har hatt hovedansvar for landlevende rovpattedyr og klovdyr. En rekke eksperter har bidratt med informasjon og/eller kvalitetssikring av opplysninger om enkeltarter. Spesielt har Kjell Isaksen bidratt til vurdering av flaggermus, spissmusdyr og gnagere. Hans bidrag har vært så betydelig at han også er medforfatter på denne oppsummeringen. Nina Eide har bidratt med upublisert informasjon om fjellrev og Jiska van Dijk har gitt oss upublisert informasjon om oter. Arild Landa, John Linell, John Odden og Petter Wabakken har kommentert på vurderingene av de store rovpattedyrene. Vi takker også Martin Tjernberg for informasjon om de nye svenske rødlistevurderingene av pattedyr.

Referanser

Aarnes SG, Fløystad I, Brøseth H, Tobiassen C, Eiken HG, Hagen SB (2015) Populasjonsovervåking av brunbjørn: DNA-analyse av prøver innsamlet i Norge i 2014. Bioforsk Rapport 10 (46)

Aars J, Marques T, Andersen M, Belikov S, Boltunov A, Buckland ST, Wiig Ø (2009) Estimating the Barents Sea polar bear subpopulation size. Marine Mammal Science 25: 35-52

Anonym (2014) Bestandsovervåking av gaupe i 2014. Bestandsstatus for store rovdyr i Skandinavia 1-2014

ArtDatabanken (2015) Rödlistade arter i Sverige 2015. ArtDatabanken SLU, Uppsala

Flagstad Ø, Brøseth H, Gervasi V, Balstad T, Spets MH, Eriksen LB, Kleven O, Johansson M, Magnusson J, Ellegren, H (2013) DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2013. NINA Rapport 1008

Isaksen K (red.), Klann M, van der Kooij J, Michaelsen TC, Olsen KM, Starholm T, Sunding CF, Sunding MF, Syvertsen PO (2009). Flaggermus i Norge. Kunnskapsstatus og forslag til nasjonal handlingsplan. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 13

Kovacs KM, Moore S, Overland JE, Lydersen C (2011) Impacts of changing sea ice conditions on Arctic marine mammals. Marine Biodiversity 41: 181-194

Kovacs KM, Aars J, Lydersen C (2014) Walruses recovering after 60+ years of protection in Svalbard, Norway. Polar Research 33, 26034

Laidre KL, Stern H, Kovacs KM, Lowry L, Moore SE, Regehr EV, Ferguson SH, Wiig Ø, Boveng P, Angliss AP, Born EW, Litovka D, Quakenbush L, Lydersen C, Vongraven D, Ugarte F (2015) A circumpolar assessment of Arctic marine mammals and sea ice loss, with conservation recommendations for the 21st century. Conservation Biology 29 : 724-737

Pacifici M, Santini L, Di Marco M, Baisero D, Francucci L, Marasini DG, Visconti P, Rondinini C (2013) Generation length for mammals. Nature Conservation 5: 87-94

Pedersen S, Pedersen HC (2012) Bestandssituasjonen for hare i Norge - en kunnskapsstatus. NINA Rapport 886

Pike DG, Víkingsson GA, Gunnlaugsson T, Øien N (2009) A note on the distribution and abundance of blue whales (Balaenoptera musculus) in the Central and Northeast North Atlantic. NAMMCO Scientific Publications 7: 19-29

Rød-Eriksen L, Eide NE, Flagstad Ø, Kleven O, Ulvund K, Landa A (2014) Fjellrev i Norge 2014. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. NINA Rapport 1080

Taylor BL, Chivers SJ, Larese J, Perrin WF (2007) Generation length and percent mature estimates for IUCN assessments of cetaceans. Administrative Report LJ-07-01. National Marine Fisheries Service

Van Dijk J, May R, Hamre Ø, Solem MI (2013) Fallvilt og avlivede dyr av oter, årsrapport for 2012 inklusive bestandstetthetsindeks. NINA Rapport 945

Wabakken P, Svensson L, Kojola I, Maartmann E, Strømseth TH, Flagstad Ø, Åkesson M (2014) Ulv i Skandinavia og Finland: Sluttrapport for bestandsovervåking av ulv vinteren 2013-2014. Høgskolen i Hedmark, Oppdragsrapport nr. 11 – 2014

Wiig Ø, Bachmann L, Øien N, Kovacs KM,  Lydersen C (2010) Observations of bowhead whales (Balaena mysticetus) in the Svalbard area 1940 – 2009. Polar Biology 33: 979-984

Zeale M (2012) An assessment of barbastelle bats (Barbastella barbastellus) in Norway. Rapport til Handlingsplanen for flaggermus v/Fylkesmannen i Vestfold

Øien N (2009) Distribution and abundance of large whales in Norwegian and adjacent waters based on ship surveys 1995-2001. NAMMCO Scientific Publication 7: 31-47

Øigård TA, Haug T, Nilssen KT (2014) Current status of hooded seals in the Greenland Sea. Victims of climate change and predation? Biological Conservation 172: 29-36