Isskurt fjæresone-fastbunn

Isskuring forårsakes av drivende polar havis (flerårsis i kystområder i nord og øst), kalving fra breer (breer med fronter mot sjøen) og is som nydannes hvert år (årsis i fjorder, kystområder og mellom flak av flerårsis). Isskurt fastbunn i fjæresonen er preget av rene flater uten organismer, men fastsittende arter kan klare seg i sprekker, fordypninger og i hulrom mellom stein på blokkbunn. Isskurt fastbunn er i tilbakegang som følge av redusert polar havis og mindre årsis i fjordene på Svalbard. Is som kalver fra breer har mindre betydning for fjæresone-samfunn i den store sammenheng, men skrape-spor på bunnen som skyldes iskalver er ikke sjelden å observere nær isbreer. Naturtypen er valgt ut som vurderingsenhet av type 1.3 med påvirkningsfaktor (isskuring) som kan gi høyere rødlistekategori enn hva som gjelder for hovedtypen.

Isskurt fjæresone-fastbunn er vurdert til sårbar (VU) etter A og C-kriteriene. Isskurte områder er i tilbakegang på grunn av redusert utbredelse av polar havis og redusert islegging i fjordene. Polar havis påvirker områdene på Nordaustlandet og øst for Spitsbergen og er her beregnet til å utgjøre omtrent en tredel av isskurte områder. I fjorder og kystområder er dannelse av årsis også i tilbakegang, mens kalving fra breer nok vil fortsette en god tid fremover. Det er derfor her anslått at områder hvor isskuring er i tilbakegang omfatter mye av det totale utbredelsesarealet, trolig mer enn halvparten. Tilbakegangen er vurdert som noe mindre enn tilbakegangen for polar havis (omkring 30 % over 30 år) på grunn av skuringen i fjordene og satt til 30 % av totalarealet over en 50-års periode (nåtid eller framtid).