Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fjell og berg

Isinnfrysningsmark

Isinnfrysingsmark

Vurderingsenhet av Type 1.1.
NiN-kode: T20
CO
CR
EN
VU
NT
DD
LC
NE

Datamangel DD

Forklaring til kategoriene.

Vurderingsenheten

Isinnfrysingsmark er åpen fastmark med hei- eller engpreg i eller nær bunnen av forsenkninger i terrenget, som i perioder kan dekkes av stagnerende vann og i blant fryse inn i is om vinteren. De aller fleste forekomster av isinnfrysingsmark er knyttet til landformen dødisgrop det vil si en forsenkning (grop) i et tjukt morenedekke, dannet ved slutten av siste istid.

Dokumentasjon

Det finnes svært lite informasjon om arealstørrelse, antall lokaliteter og i hvor stor grad tidligere eller nåværende lokaliteter er påvirket, eller hvor mye av naturtypen som har gått tapt ved masseuttak, gjenfyllinger og skogdrift. Rødlistestatusen er derfor satt til DD.

Areal i Norge

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal.

Kjent areal km² Mørketall Beregnet areal km²
(kjent * mørketall)
Totalareal 0 1.0 0
Utbredelsesareal 100000 1.0 100000
Antall forekomster 0 1.0 0

Dødisgroper finnes spredt over store deler av Øst-Norge, men også i Midt-Norge og trolig Nord-Norge. På øvre Romerike finnes det en rekke små, rundaktige innsjøer som egentlig er vassfylte dødisgroper (for eksempel Svenskestutjernet og Nordbytjernet i Hovin, Ullensaker, Akershus). Et annet område som er særlig rikt på dødisgroper er Grimsmoen i Folldal (Hedmark). I Nord-Østerdalen finnes store dødisgroper under skoggrensa; først og fremst i nordboreal bioklimatisk sone, men til dels også i mellomboreal sone. Dødisgroper med isinnfrysingsmark er også beskrevet av fra lavalpin sone i Rondane av Dahl (1957). I Oppdal og Sunndal er det registrert mange dødisgroper med spesielle naturverdier (Jordal 2008). Isinnfrysingsmark er ikke kjent fra boreonemoral og sørboreal bioklimatisk sone. 

Totalarealet er imidlertid ukjent, men utbredelsesarealet settes likt som for rødlisten fra 2011, ca. 100.000 km2. 

konsentrasjon av dødisgroper på store breelvavsetninger og moreneterrasser i Nord-Østerdalen. I
Trøndelag og Nord-Norge, samt i Sør-Norge for øvrig, forekommer dødisgroper mer spredt, som regel
på store breelvdeltaer. I Oppdal og Sunndal er det registrert mange dødisgroper med spesielle
naturverdier (Jordal 2008).
Kjente lokaliteter med isinnfrysningsmark finnes i Nord-Østerdalen og subalpine deler av Rondane.
Trolig forekommer delnaturtypen også i kontinentale områder i indre deler av Finnmark, og det kan
være grunnlag for å skille ut regionale typer når kunnskapen om typen bedres. Dødisgroper med
kildeinfluert mark og temporære dammer er trolig også en sjelden type, men kunnskapsgrunnlaget er
dårlig. Dødisgroper med myr i bunnen er så langt bare beskrevet fra Gardermoen, men det er
sannsynlig at dette forekommer flere steder i Sørøst-Norge. Grytehullsjøer er særlig kjent fra
Romerike (Erikstad & Halvorsen 1992), Oppdal (Jordal 2008) og Nord-Østerdalen (egne obs.), men
finnes trolig spredt i hele landet. I Vingelen i Tolga finnes flere små grytehullsjøer i dalbunnen der
vannstanden minker utover sommeren.
Dødisgroper finnes særlig i tilknytning til de store isavsmeltingstrinnene på Østlandet, slik som
Hauersetertrinnet med Gardermoen på Romerike. Videre nordover på Østlandet er det en
konsentrasjon av dødisgroper på store breelvavsetninger og moreneterrasser i Nord-Østerdalen. I
Trøndelag og Nord-Norge, samt i Sør-Norge for øvrig, forekommer dødisgroper mer spredt, som regel
på store breelvdeltaer. I Oppdal og Sunndal er det registrert mange dødisgroper med spesielle
naturverdier (Jordal 2008).
Kjente lokaliteter med isinnfrysningsmark finnes i Nord-Østerdalen og subalpine deler av Rondane.
Trolig forekommer delnaturtypen også i kontinentale områder i indre deler av Finnmark, og det kan
være grunnlag for å skille ut regionale typer når kunnskapen om typen bedres. Dødisgroper med
kildeinfluert mark og temporære dammer er trolig også en sjelden type, men kunnskapsgrunnlaget er
dårlig. Dødisgroper med myr i bunnen er så langt bare beskrevet fra Gardermoen, men det er
sannsynlig at dette forekommer flere steder i Sørøst-Norge. Grytehullsjøer er særlig kjent fra
Romerike (Erikstad & Halvorsen 1992), Oppdal (Jordal 2008) og Nord-Østerdalen (egne obs.), men
finnes trolig spredt i hele landet. I Vingelen i Tolga finnes flere små grytehullsjøer i dalbunnen der
vannstanden minker utover sommeren.
Dødisgroper finnes særlig i tilknytning til de store isavsmeltingstrinnene på Østlandet, slik som
Hauersetertrinnet med Gardermoen på Romerike. Videre nordover på Østlandet er det en
konsentrasjon av dødisgroper på store breelvavsetninger og moreneterrasser i Nord-Østerdalen. I
Trøndelag og Nord-Norge, samt i Sør-Norge for øvrig, forekommer dødisgroper mer spredt, som regel
på store breelvdeltaer. I Oppdal og Sunndal er det registrert mange dødisgroper med spesielle
naturverdier (Jordal 2008).
Kjente lokaliteter med isinnfrysningsmark finnes i Nord-Østerdalen og subalpine deler av Rondane.
Trolig forekommer delnaturtypen også i kontinentale områder i indre deler av Finnmark, og det kan
være grunnlag for å skille ut regionale typer når kunnskapen om typen bedres. Dødisgroper med
kildeinfluert mark og temporære dammer er trolig også en sjelden type, men kunnskapsgrunnlaget er
dårlig. Dødisgroper med myr i bunnen er så langt bare beskrevet fra Gardermoen, men det er
sannsynlig at dette forekommer flere steder i Sørøst-Norge. Grytehullsjøer er særlig kjent fra
Romerike (Erikstad & Halvorsen 1992), Oppdal (Jordal 2008) og Nord-Østerdalen (egne obs.), men
finnes trolig spredt i hele landet. I Vingelen i Tolga finnes flere små grytehullsjøer i dalbunnen der
vannstanden minker utover sommeren.
Dødisgroper finnes særlig i tilknytning til de store isavsmeltingstrinnene på Østlandet, slik som
Hauersetertrinnet med Gardermoen på Romerike. Videre nordover på Østlandet er det en
konsentrasjon av dødisgroper på store breelvavsetninger og moreneterrasser i Nord-Østerdalen. I
Trøndelag og Nord-Norge, samt i Sør-Norge for øvrig, forekommer dødisgroper mer spredt, som regel
på store breelvdeltaer. I Oppdal og Sunndal er det registrert mange dødisgroper med spesielle
naturverdier (Jordal 2008).
Kjente lokaliteter med isinnfrysningsmark finnes i Nord-Østerdalen og subalpine deler av Rondane.
Trolig forekommer delnaturtypen også i kontinentale områder i indre deler av Finnmark, og det kan
være grunnlag for å skille ut regionale typer når kunnskapen om typen bedres. Dødisgroper med
kildeinfluert mark og temporære dammer er trolig også en sjelden type, men kunnskapsgrunnlaget er
dårlig. Dødisgroper med myr i bunnen er så langt bare beskrevet fra Gardermoen, men det er
sannsynlig at dette forekommer flere steder i Sørøst-Norge. Grytehullsjøer er særlig kjent fra
Romerike (Erikstad & Halvorsen 1992), Oppdal (Jordal 2008) og Nord-Østerdalen (egne obs.), men
finnes trolig spredt i hele landet. I Vingelen i Tolga finnes flere små grytehullsjøer i dalbunnen der
vannstanden minker utover sommeren.

Påvirkningsfaktorer

Ulike faktorer som påvirker vurderingsenheten med omfang, alvorlighetsgrad og tidspunkt

Faktor Omfang Alvorlighetsgrad Tidspunkt
Påvirkning på habitat
Landbruk ↴
Skogbruk/avvirkning 		Ukjent Ukjent Pågående
Habitatpåvirkning på ikke landbruksarealer (terrestrisk) ↴
Utbygging/utvinning ↴
Masseuttak (leire, sand og grustak) 		Ukjent Ukjent Pågående
Habitatpåvirkning på ikke landbruksarealer (terrestrisk) ↴
Utbygging/utvinning ↴
Deponering (dumping, utfyllinger og avfallsdeponier) 		Ukjent Ukjent Pågående

Det er samlet lite kunnskap om påvirkning av naturtypen, men når det gjelder dødisgroper er de største trusselfaktorene masseuttak, søppelfyllinger og skogsdrift.

Regioner

RegionForekomst
Østfold
Oslo og Akershus X
Hedmark X
Oppland X
Buskerud
Vestfold
Telemark
Aust-Agder
Vest-Agder
Rogaland
Hordaland
Sogn og Fjordane
Møre og Romsdal
Trøndelag X
Nordland X
Troms X
Finnmark X
Svalbard med sjøområder
Jan Mayen med kystnære øyer
Polhavet
Barentshavet
Norskehavet
Nordsjøen
Skagerrak

Vurdering mot hvert kriterium A-E

Utslagsgivende kriterium er uthevet. Forklaring på kriteriene.

A - Reduksjon i totalarealet

Reduksjon av naturtypens totalareal i løpet av en 50-årsperiode

A1Reduksjon siste 50 år   DD
A2aReduksjon neste 50 år   DD
A2bReduksjon i en 50 årsperiode (fortid, nåtid, fremtid)   DD

B - Begrenset geografisk utbredelse

Utbredelsesareal i dag (B1) eller antall 10 × 10 km ruter hvor naturtypen finnes i dag (B2). Minst ett av underkriteriene a-c må være angitt for at kategorien B1 og/eller B2 skal gjelde.

C - Abiotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av abiotisk faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år

C1 Andel av totalareal forringet siste 50 år
C1 Grad av abiotisk forringelse siste 50 år
Tilsvarer DD
C2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år
C2a Grad av abiotisk forringelse kommende 50 år
Tilsvarer DD
C2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
C2b Grad av abiotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer DD

D - Biotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av biotiske faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år.

D1 Andel av totalareal forringet siste 50 år
D1 Grad av biotisk forringelse siste 50 år
Tilsvarer NE
D2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år
D2a Grad av biotisk forringelse kommende 50 år
Tilsvarer NE
D2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
D2b Grad av biotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

E - Kvantitativ risikoanalyse

Angir den estimerte sannsynligheten for at økosystemet går tapt

NE

Referanser

  • Larsen, B. H., Fjeldstad, H., Gaarder, G. & Wangen, K. 2013. Naturtypekartlegging i Alvdal kommune i 2012. Miljøfaglig Utredning Rapport 2013-28. 52
  • Erikstad, L. & Halvorsen, G. 1992. Områder med nasjonal og internasjonal verneverdi ved Hauersetertrinnet , Akershus fylke. NINA Oppdragsmelding 136. 28
  • Larsen, B. H., Fjeldstad, H., Gaarder, G., Hanssen, U., Høitomt, T., Melby, M. W. & Wangen, K. 2014. Kvalitetssikring og nykartlegging av naturtyper i Folldal kommune i 2013. Miljøfaglig Utredning Rapport 2014-13. 51
  • Jordal, J. B. 2008. Kartlegging av naturtyper i Oppdal kommune 2007. Rapport J. B. Jordal nr. 1-2008. 49
  • Halvorsen, G., Sloreid, S.-E., Sporsheim, P. & Walseng, B. 1994. Ferskvannsbiologiske undersøkelser av grytehullsjøene i Gardermo-området. NINA Forskningsrapport 57. 42
  • Dahl, E. 1957.

Vurderingen siteres som:

Aarrestad, P. A., Evju, M., Høitomt, T., Ihlen, P. og Grytnes, J.-A. (2018). Isinnfrysingsmark, Fjell og berg. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. Hentet (dato) fra: https://artsdatabanken.no/RLN2018/57