Sirkulerende innsjøvannmasser

Sirkulerende innsjøvannmasser omfatter økosystemer i stillestående vann (lentiske systemer), det vil si ferskvannsforekomster med lav vanngjennomstrømningshastighet og lang oppholdstid eller mer eller mindre uten vanngjennomstrømning, biologisk karakterisert ved forekomst av en fullstendig næringskjede som inneholder krepsdyrplankton.

Kunnskapsgrunnlaget fra Vann-Nett (vann-nett 2018) er brukt til å rødlistevurdere innsjømasser. Dette datamaterialet omfatter tilstandsvurderinger av 58% av innsjøarealet i Norge. Arealet omfatter ikke dammer og pytter, men det er rimelig å anta at dammer og pytter totalt sett vil blir vurdert likt andre innsjømasser. Tilstandsvurderingene i dette datamaterialet er brukt til rødlistevurdering etter C-kriteriet fordi tilstandsvurderingen etter vannforskriften i hovedsak er basert på bruk av abiotiske indikatorer (ofte i mangel av data på biotiske indikatorer).

En vannforekomst som på grunn av fysiske endringer som følge av menneskelig virksomhet i vesentlig grad har endret karakter blir definert som en svært modifiserte vannforekomster (SMVF). Ved bruk av A1 kriteriet defineres en andel av svært modifiserte vannforekomster som tapt, siden økosystemene i vannmassene ikke nødvendigvis har gått tapt i samtlige forekomster. SMVFer er i vann-nett kategorisert i fire tilstandsklasser (svært dårlig, dårlig, moderat eller godt økologisk potensiale). Vi har antatt at andelen naturtypetap tilsvarer summen av arealet med svært dårlig eller dårlig økologisk potensiale, samt 50 % av arealet med moderat økologisk potensiale. Dette utgjør totalt sett 29 % av SMVFene.

Data fra NVE (https://www.nve.no/karttjenester) vedrørende innsjøer i Norge er brukt for å estimere andel av innsjøer som er regulert de siste 50 år (25% av innsjøarealet, basert på reguleringsår) som proxy for temporær variasjon i påvirkning. Tapt SMVF-areal de siste 50 år omfatter ikke areal som er regulert/påvirket før 1969 i rødlistevurderingen (75% av innsjøarealet). Dette betyr at 29% av SMVF- arealet som er tilkommet etter 1968 antas å representere tapt areal de siste 50 år. For hovedtypen «Innsjømasser» (F2)» er 3,3 % (550 km2) av arealet som antas å ha vært intakt i 1969 (16650 km2) tapt de siste 50 årene. Dette tilsvarer rødlistekategorien LC i henhold til A1 kriteriet.   

Ved vurdering etter B-kriteriet er arealdata fra Vann-nett brukt til å vurdere utbredelsesareal og forekomstareal. Innsjømasser finnes over hele Norge og vil dermed vurderes som LC etter B-kriteriet. 

Ved vurdering etter C1 kriteriet er det brukt data både fra vannforekomster som er klassifisert som SMVF etter 1968 (se ovenfor) og naturlige innsjøer. Tap av SMVF-areal er definert på samme måte som for A1-kriteriet. Naturlige innsjøer klassifiseres iht. vannforskriften i fem tilstandsklasser (svært dårlig, dårlig, moderat, god og svært god økologisk tilstand) (Klassifiseringsveileder, vannforskriften 2015). Naturlige forekomster som ikke er tilstandsklassifisert er trukket fra før andelene av ulike tilstandsklasser er brukt til rødelistevurdering. Ved rødlisting av innsjømasser etter C1-kriteriet er andelen av totalarealet som tilsvarer summen av arealet av tapte SMVFer og svært dårlig økologisk tilstand antatt å representere en relativ endring (forringelse) av naturtypen på 80% siden 1968. Videre er andelen av totalarealet som tilsvarer summen av areal med > 80% forringelse og dårlig økologisk tilstand antatt å representere en forringelse av naturtypen på 50%. Summen av areal med  > 50% forringelse og moderat økologisk tilstand og 50% av SMVF-areal med moderat økologisk potensiale som ikke antas å være tapt er antatt å representere en forringelse av naturtypen på >30%. For «Innsjømasser (F2)» er 27 % av antatt intakt areal i 1969 vurdert som >30% forringet de siste 50 årene. Dette tilsvarer rødlistekategorien LC i henhold til C1 kriteriet.   

Totalt  blir da «Innsjømasser (F2)» rødelistevurdert som LC