Dyp marin sedimentbunn

Hovedtypen dyp marin sedimentbunn (M5) omfatter bunnsystemer fra grov grus og småstein (ikke-stabile) til sand, silt og leire fra nedre grense for algevekst og til største havdyp. Her er nedre grense for algevekst av praktiske formål satt generelt til 40 meter, parallelt med grensen mellom grunn og dyp marin fastbunn. Naturtypen omfatter variasjonen fra relativt beskyttete steder dominert av silt og leire til nokså strømutsatte steder dominert av grus og småstein. Fravær av algevekst innebærer at organismesamfunnene er avhengige av produsert organisk materiale fra grunnere områder. Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna). Mengden epifauna øker generelt med større innslag av grovere og mer stabile sedimenter, men påvirkes også av forekomsten av predatorer. På bunner med innslag av stein kan hardbunnsorganismer, som for eksempel mosdyr (Bryozoa), rur og kalkrørsmark, være vanlig forekommende. De fleste grunntyper innenfor sublitoralt nivå (< 200 m dyp) og dypere (200-700 m) finnes i dype fjorder (for eksempel Isfjorden med maksimaldyp nær 400 m) og utenfor kysten (innen 12 nm), trolig med unntak for løs mudder med organisk innhold (M5-2, M5-12) og korallgrusbunn (M5-10, M5-19). Det er usikkert hvorvidt svampspikelbunn (M5-8) og skjellsandbunn (M5-8) finnes på Svalbard.

Dyp marin sedimentbunn er vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå, men under tvil for fremtidig utvikling som kan overskride grenseverdiene til nær truet (NT). Under dagens forhold er det få påvirkningsfaktorer, men det foregår noe bunntråling etter reker i enkelte fjorder og kystområder (Isfjorden og nordøst i Hinlopen) på Spitsbergen. Bunntrålingen synes å ha mindre effekter på fauna i og med at større arter av epifauna, som normalt skades ved bunntråling, har vist små skader (Øseth m.fl. 2016). Fremtidige trusselfaktorer inkluderer antatte effekter ved invasjon av kongekrabben og snøkrabben og mulig større påvirkning av bunntråling. Med hensyn til kongekrabben, har undersøkelser i Finnmark vist klare effekter på bunndyrsamfunn på dype sedimentbunner i områder med høye bestander (Oug m.fl. 2011, Fuhrman m.fl. 2015), som grovt kan anslås til en alvorlighetsgrad på 20-30 %. Dersom artene etablerer seg på Svalbard med tilsvarende bestandstettheter som i Finnmark (kongekrabben) eller øst i Barentshavet (snøkrabben), må det forventes lignende effekter. Effektene av bunntråling kan øke dersom rekefisket tiltar og torsk og andre kommersielle fiskeslag trekker lenger nord ved fortsatt temperaturstigning. Omfanget av framtidige påvirkninger kan da overstige 20 % grad av forringelse over hele arealet (> 80 %) (C og D kriteriet). Hele arealet vil kunne påvirkes av invaderende arter, mens trålaktivitet mest sannsynlig vil være konsentrert til områder med jevn og finkornet bunnsediment hvor trålposen ikke rives i stykker.