Hardbunnsfjære

Fast fjærebeltebunn (M3) er en hovedtype på natursystemnivået og er derfor en egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.1). Naturtypen omfatter fast fjell og stabile blokker med permanente samfunn av flerårige alge- og dyrearter, i hele fjærebeltet. Nedre grense er ved normalt fjæremål, og øvre grense der dominans av saltvannstilknyttete arter avløses av dominans av den svarte laven marebek (Verrucaria maura). Normalt fjæremål er definert som nivået som vanligvis konstant fuktes av sjøvann. Nedenfor marebek-beltet dominerer saltvannstilknyttete arter som fjærerur (Semibalanus balanoides), vanlig strandsnegl (Littorina littorea) og blåskjell (Mytilus edulis). Fast fjærebeltebunn forekommer i en smal stripe langs det meste av Norges lange kystlinje. Naturtypen har betydelig variasjon i artssammensetning, først og fremst relatert til vannpåvirkningsintensitet (dvs. bølgeeksponering) og tørrleggingsvarighet (dvs. vertikal plassering), men også relatert til forskjeller i salinitet og terreng (for eksempel mellom flatt og skrånende fast fjell/bergknauser og nesten loddrette bergvegger). I samfunnene i øvre del av fjærebeltet danner ofte rur, vanlig strandsnegl og blåskjell et karakteristisk, smalt, belte, gjerne sammen med sauetang (Pelvetia canaliculata, M3-6, M3-8 og M3-9). Lenger ned er spiraltangbunn (Fucus spiralis, M3-2 og M3-5) vanlig. I de mest beskyttede delene av øvre fjærebeltet finner man gjerne grønnalge-rurbunn (M3-2), mens i de mest eksponerte delene er bunnen ofte dominert av fintrådige alger. I de dypere delene av fast fjærebeltebunn finner vi grisetangbunn (M3-1), blæretangbunn (M3-4) og remtangbunn (M3-7), ved økende grad av bølgeeksponering.

Totalt sett for hovedtypen på landsbasis har vi ingen indikasjon på forverring av tilstand i den grad at det er grunn til å tro at det har vært eller kommer til å bli en nedgang av betydning de neste 50 år. Fast fjærebeltebunn er derfor vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå.