Bladene til sibirkornell kan ha brått avsmalnende topp eller være mer utdratt. Antall par sidenerver varierer, men 5-7 par er vanlig. Fra Narvik (Nordland).

Sibirkornell er en hardfør og nøysom busk med stor prydverdi uansett hvor den vokser, plantet eller forvillet.

Kjennetegn

Sibirkornell er en løvfellende busk som blir ca. 3 m høy og tilsvarende bred, med opprette grener. Skudd og blad sitter motsatt. Gamle stammer kan bli opptil 10 cm i tverrmål, være opprette eller krokete med buete grener og ha grålig, sprukken bark. Grener kan være grønne, skinnende rødbrune eller purpurfargete, og de kan (spesielt som unge) ha malpighiske hår. Grenene mister gjerne rødfargen når de er fire år gamle. Yngre skudd har sterk rødfarge om vinteren hvis de er godt eksponert for lys. Arten setter angivelig ikke rotskudd, i motsetning til den nære slektningen alaskakornell Swida sericea.

Bladene blir 4–8 cm lange og 5 cm brede, med 5–7 par buete sidenerver mot en kort tilspisset eller noe utdratt topp. Bladbasis er tverr eller litt avrundet. Oversiden er mellomgrønn; undersiden grågrønn. Begge bladsidene har malpighiske hår. Bladene blir skinnende røde om høsten hvis temperaturen er lav nok. I strøk med milde vintre er fargene mer dempet.

Mange (15–30), små og gulhvite blomstene sitter i flate, 3–5 cm brede skjermkvaster.  Det sammenvokste begeret har korte tenner og et tett dekke av malpighiske hår. Kronbladene er matt hvite, litt tilspissete eller innbøyde i toppen og har malpighiske hår på ryggen. Pollenknappene er hvite og har lange pollentråder. Blomstring skjer for- eller midtsommer (mai–juni), men kan variere lokalt. Frukten er en oval steinfrukt, ca. 6 mm lang, hvit eller blålig hvit som moden. Den har spredte, liggende hår. Steinen er 5–6 mm lang, elliptisk med noe kileformet grunn og er noe tilspisset, med 8 lave ribber.

Både planter med grønne blad og sorter med hvit- og grønnspraglete (variegerte) blad er ofte plantet, se under kommentarer. Det samme gjelder kultivarer med ulike grenfarger.

Yngre grener og kvister er røde året rundt. Fra Stjørdal  (Nord-Trøndelag).

Bladene er rent grønne på oversiden, grågrønne under. Fra Stjørdal (Nord-Trøndelag).

Blomstene sitter i tette skjermkvaster. Kronbladene er hvite og relativt brede (i forhold til andre arter). Her er blomstringen på hell og frukter under utvikling. Fra Stjørdal (Nord-Trøndelag).

Moden frukt hos sibirkornell er hvit, se også et foregående bilde. Fra Stjørdal (Nord-Trøndelag).

Modne frukter er rent hvite. På samme tid er bladene gjerne sterkt røde. Fra Øvre Eiker (Buskerud).

Kromosomtall

Sibirkornell er diploid med grunntall n = 11 og kromosomtall 2n = 22. Tellinger er ikke utførte på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Sibirkornell er fremmed i Norge; den er innført som prydplante. Den tåler å vokse på nesten allslags jord og i det meste av landet, men vokser best på fuktig, næringsrik mark. Vanlige voksesteder er skogkanter (av og til også inne i skogsbestander, bl.a. i gråorskog på elvebredder) og kulturpåvirkete kantsoner, skrenter og skrotemark. Så langt er den funnet i kyst- og dalstrøk nord til Verdal (Nord-Trøndelag), men kan godt være ignorert i flere deler av landet.

Sibirkornell er hjemlig øst i europeisk Russland og østover i tempererte deler av Asia til Korea.

Kommentarer

Sibirkornell er ganske vanlig både i private hager og i offentlige plantninger. Den rene arten er sjelden; derimot finnes den som en rekke sorter (kultivarer).

Sorter med hvit-grønt spraglete (variegerte) blad: ‘Argenteomarginata’ beholder broketheten også når den vokser i skygge. ‘Kesselringii’ og ‘Sibirica’ blir 2–3 m høye og har blodrøde grener og sterk farge på de yngste skuddene. Den siste har særlig fine høstfarger på bladene. Sorten er mer dekorativ og hardfør enn arten og kan plantes i hele landet. ‘Spaethii’ har gulvariegerte blad og rød bark om vinteren. ‘Westonsbirt’ har korallrød bark på ungskudd. ‘Elegantissima’ og ‘Sibirica variegata’ har variegerte blad med hvite kanter. ‘Gouschaultii’ har først rødgul, senere gul bladkant.

Forvekslinger

Det er alltid mulig å forveksle sibirkornell med andre Swida-arter, særlig med alaskakornell Swida sericea. Begge har malpighiske hår på begge bladsider; sibirkornell har i tillegg korte, ugrenete hår på bladundersiden. Sibirkornell har beger med korte tenner; på alaskakornell er begertennene litt lengre og spisse. Hos sibirkornell har fruktsteinen en omvendt kjegleformet grunn (ofte synlig også utenpå frukten), mens den hos alaskakornell har en mer avrundet grunn.

Kilder

Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.il/search Lastet ned 18.11.2023

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.

Berglund K og Sandved M (red.) (1997). Gyldendals nye store hagebok. Gyldendal Fakta, Oslo. 494 s.

Hansen E og Billing Hansen O (2007). Trær og busker for norske hager. 4. utg. Thun Forlag, Oslo. 352 s.

Jonsell B (2010). Cornaceae. I B Jonsell og T Karlsson (red.), Flora Nordica. 6. Thymelaeaceae–Apiaceae: 157–161.

Krüssmann G (1984). Manual of cultivated broad-leaved trees and scrubs. I A–D. Timber Press, Portland, Oregon.

Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 18.11.2023

Sjøborg S og Eidissen H (red.) (1982). Norsk hageleksikon. Pryd- og nyttevekster ute og inne. Forlaget Det Beste, Oslo. 731 s.

Siden siteres som:

Fremstad E. Sibirkornell Swida alba (L.) Opiz. https://www.artsdatabanken.no/Pages/343757. Lastet ned <dag.måned.år>.