Brunlangøre er lett gjenkjennelig med sine store karakteristiske ører som møtes i pannen.

Brunlangøre Plecotus auritus er en karakteristisk art som er lett gjenkjennelig med sine lange ører. Brunlangøre er vidt utbredt i Sør-Norge opp til Steinkjer. Matsøk foregår primært i tettere skog, og kan forekomme i både løvskog, blandingsskog og barskog.

Kjennetegn

Brunlangøre er middels stor med normalvekt 6 til 10 g og underarmslengde 35 til 43 mm. Arten er lett å artsbestemme på grunn av de store ørene. Klaffen foran øreåpningen (tragus) er også relativt lang og spiss, hvor lengden er 3 ganger så lang som bredden. Pelsen er mørkebrun på ryggen og har en mer grålig tone på magen. Øynene er bemerkelsesverdig store sammenlignet med andre flaggermus i Norge. I dvale gjemmer brunlangøre ørene bak underarmene. Dette gjør at kun tragus stikker ut. Brunlangøre er derfor svært lett gjenkjennelig i dvale.

Brunlangøre har en særegen evne til å fly opp vertikalt fra en sittende posisjon.

Utbredelse

Arten forekommer også i mesteparten av Europa, med unntak av sørlige områder ved Middelhavet. Utbredelsen strekker seg østover til Kaukasus og Uralfjellene. Brunlangøre utgir relativt svake ekkolokaliseringsrop, og kan derfor ofte bli oversett ved bruk av akustisk kartlegging.

Levevis

Brunlangøre spiser ofte nattsvermere (Lepidoptera), men kan også spise et bredt spekter av flygende insekter, og edderkoppdyr. Med relativt korte og brede vinger er brunlangøre godt tilpasset til å fly i tettere skog, men flyr relativt tregt sammenlignet med andre flaggermusarter. Arten forekommer primært i skog, gjerne i forbindelse med fuktigere habitater. Med sine store ører har brunlangøre en eksepsjonelt god hørsel. Dette medfører at de har muligheten til å fange insekter basert på lydene byttedyret lager, uten at flaggermusen trenger å ekkolokalisere.  

Overvintring forekommer i underjordiske lokaliteter som gruver, men antallet individer som er funnet i Norge på vinterstid indikerer at de også bruker andre overvintringssteder. Sannsynligvis steinurer og bergsprekker. I Sverige forekommer også regelmessig overvintrende individer i potetkjellere eller lignende. Det er ingen indikasjoner på at arten trekker sørover, men avstanden mellom ynglekolonier og overvintringssted er ukjent.

Kolonier av brunlangøre forekommer ofte i kirker og større gårdsbygg som gjør det mulig for flaggermusene å fly på innsiden av byggene. De kan også bruke hulrom i trær og bergsprekker som eventuelle hvilesteder, enten alene eller i mindre grupper. Individer av brunlangøre kan også forekomme sporadisk i flaggermuskasser. Brunlangøre betegnes som en lyssky art. I den sammenheng har studier i Sverige påvist tilbakegang eller unngåelse av kirker som blir belyst om natten (Rydell m.fl. 2017).

Brunlangøre er lett gjenkjennelig i dvale ved at de legger ørene under armene mens de er i dvale. Det som ser ut som ørene er derfor bare klaffen foran øreåpningen som stikker ut. 

Forvekslingsarter

Brunlangøre er en særegen art som lett skilles fra andre arter i hvilende tilstand. På nært hold kan den også gjenkjennes i flukt, grunnet de store ørene. Arten kan forveksles med grålangøre Plecotus austriacus, men denne arten er aldri påvist i Norge. Det forekommer kun noen enkelte usikre funn fra Sør-Sverige.

Lyd

Ekkolokaliseringsropene til brunlangøre karakteriseres ved at de ofte har en til to overtoner (harmonics) per rop som er synlige i spektrogrammet. Ved større avstander er det mindre sannsynlig at overtonene blir plukket opp av mikrofonen. Ropene starter ved omkring 48–55 kHz og synker til omtrent 27–17 kHz. Brunlangøre har også sosiale rop på lavere frekvenser. Disse er det mulig for mennesker å høre på kortere avstander.

Et eksempelopptak som viser to ekkolokaliseringsrop fra nordflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet er det flere essensielle komponenter som kan analyseres: ropet starter på omtrent 48 kHz, har en høyest desibel ved omtrent 27 kHz, avsluttes på omtrent 18 kHz, og varer i omtrent 6 ms. Ropet er etterfulgt av en lengre pause på 240 ms før det neste ropet starter. Merk også de tydelige overtonene (harmonics) til ropene.

Et eksempelopptak som viser to ekkolokaliseringsrop fra nordflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet vises forekomsten av sosialt rop: ropet starter på omtrent 60 kHz, avsluttes på omtrent 11 kHz, og varer i omtrent 11 ms. Merk også de tydelige overtonene (harmonics) til ropene.

Kilder

Rydell J, Eklöf J og Sánchez-Navarro S (2017). Age of enlightenment: long-term effects of outdoor aesthetic lights on bats in churches. Royal Society Open Science 4:161077. http://dx.doi.org/10.1098/rsos.161077