Velvokst klåved kan ses på lang avstand. Den skiller seg fra alle andre arter både ved grågrønn farge og litt rufsete form. Fra Helgåa i Verdal (Nord-Trøndelag).

Klåved er et markert innslag i vegetasjonen langs vassdrag i deler av Norge, særlig der det er årvisse flomperioder vår og forsommer (snøsmelting i lavlandet, så i fjellet) og ofte også om høsten ved store nedbørsmengder. Åpne bestander, vekstform og farge gjør at klåved kan gjenkjennes på lang avstand.

Kjennetegn

Klåved er en opptil 2 m høy, rikt grenet busk med grå, glatt bark på stammer og eldre grener. Det ytre laget av barken sprekker ofte opp; den rødbrune fargen under går også igjen på yngre sidegrener. Disse er tett besatt av små, smale, butte og grågrønne blad. Sideskuddene felles om høsten, og biologisk fungerer derfor hele sideskudd som blad. Blomstene sitter i tette, langstilkete klaser og er femtallige, med smale, mørkegrønne begerblad og litt lengre, rosa og butte kronblad. Frukten er en trekantet, avsmalnende kapsel som sprekker opp i tre deler. Den rommer mange små frø med frøull; de spres med vind.

Eldre, velvokste busker blir opptil 2 m høye og er rikt grenet. Fra Orkla i Orkdal (Sør-Trøndelag).

Ung busk på grov elveør, allerede med blomster (til venstre i bildet). Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

Den sølvfargete barken sprekker opp. Under den er stammer og grener mørk rødbrune. Fra Gaula i Midtre Gauldal (Sør-Trøndelag).

Grenene er tett besatt av små, grågrønne og avlange blad. Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

En nærmere titt på de små bladene. Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

Særegne blomsterstander (klaser) på lange stengler med spredte blad. Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

Blomstene er femtallige, med rosa, butte kronblad og mørke, spisse begerblad. Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

Etter blomstring er klasene blitt enda mer langstrakte og grenene sterkere farget. Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

De trekantete, langsmale kapslene sprekker opp og frigir mange frø med frøull. Spredning med vind er effektiv og gjør at klåved av og til spirer opp på naken mineraljord et godt stykke fra elveleier, dens naturlige habitat. Fra Grimsa i Folldal (Hedmark).

Kromosomtall

Klåved er diploid med grunntall x = 12 og kromosomtall 2n = 24. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.

Økologi og utbredelse

Klåved er karakteristisk for sterkt eksponerte og regelmessig oversvømte elvebredder og ører og øyer ute i elveløp. Substratet varierer fra stein til grus og sand. På slike ører er klåved ofte den eneste forvedete planten som overlever over lengere tid. Den danner mange steder åpne kratt. De bøyelige grenene tåler perioder med både neddykking og sterk strøm.

På elvebredder og ører som blir mer stabile (f.eks. etter inngrep i elveleiet, forbygninger eller andre årsaker til endringer i flomregime og sedimentering), invaderes klåvedbestander av gress og urter, av og til med innslag av enkelte fjellplanter. På mindre eksponert mark får klåved som regel konkurranse av vier Salix, gråor Alnus incana og eventuelt andre trær. Langs flere elver i Midt-Norge (f.eks. Orkla, Gaula og Stjørdalselva) har klåved i de seneste tiårene fått konkurranse fra hagelupin Lupinus polyphyllus, også ute på sterkt flomutsatte ører og bredder. Lupinenes rotknoller (i likhet med gråoras rotknoller) fikserer nitrogen og fører til at jordsmonnets kjemi endres, trolig til fordel for andre planter enn klåved, som er en konkurransesvak art.

Klåved forekommer mer sporadisk, oftest ikke langt unna dens naturlige voksesteder, på morener som er blottlagt fordi breer smelter ned, i sand- og grustak, veikanter og skrotemark. På slike steder opptrer den helst som enkeltindivider og blir sjelden særlig gammel. Noen av funnene i utkanten av hovedutbredelsene er trolig sporadiske forekomster, andre er mer stabile som på Monaryggen i Eidsberg i Østfold, der arten også er geografisk nokså isolert. Spredningen skyldes vindbårne frø som klarer å spire og vokse til selvstendige individer på åpen mark med få konkurrerende planter.

Utbredelsen i Norge er noe østlig; litt spredt på nedre Østlandet, vanligere nordover langs de største vassdragene: gjennom Østerdalen, der den er vanligst i nordre del og med nordgrense i Os i Hedmark, og Gudbrandsdalen til Dovre og Lom i Oppland og over til midtre og indre fjordstrøk i Lærdal, Vik og Luster i Sogn og Fjordane og Rauma, Sunndal og Surnadal i Møre og Romsdal. I Trøndelag går den ut til spredte steder på kysten i Ørland, Rissa og Hitra i Sør-Trøndelag og Nærøysund i Nord-Trøndelag. En del forekomster på ytterkysten i Trøndelag har ikke vært av varige og bestandsdannende individer. De største bestandene i Sør- og Midt-Norge finnes i dag langs Gudbrandsdalslågen og hovedvassdragene i Trøndelag fra Oppdal og Holtålen i Sør-Trøndelag til Namsos og Lierne i Nord-Trøndelag. En mindre lokalitetsgruppe finnes i Nordland fra Rana til Bodø og Fauske. Et tredje, større utbredelsesområde strekker seg fra Bardu i Troms til Tana og Lebesby i Finnmark. I 2019 ble den dokumentert ved Bjørnevatn i Sør-Varanger i Finnmark. Det er uvisst om arten er kulturspredt dit eller kommet av seg selv.

Klåved forekommer i boreonemoral sone, men hovedutbredelsen er fra sørboreal til nordboreal sone. I Oppdal i Sør-Trøndelag er den funnet til 1080 moh. Vår underart av klåved, subsp. germanica, er europeisk; den vokser i Nord-Europa og i fjellstrøk i Mellom-Europa.

Selv der klåved har vokst i lange tider, kan buskene være lave og stå spredt. Det kan skyldes langvarig snødekke, isskuring og relativt kort vekstsesong. Fra Grimsa ved Fallet i Folldal (Hedmark), 773 moh.

I lavlandet har en del gamle, velvokste klåvedkratt konkurranse både av løvtrær og hagelupin Lupinus polyphyllus. Fra Gaula ved Støren i Midtre Gauldal (Sør-Trøndelag), 70 moh.

Kommentarer

I Frostatingsloven (gjeldende fra 1000-tallet til 1274) ble klåved på elvebredder og ører brukt som «merkestein» for grensedraging mellom jordeiendommer langs vassdrag.

Forvekslinger

Klåved kan knapt forveksles med noen annen art i Norges flora.

Kilder

Fremstad E (2013). Myricaria germanica (L.) Desv. I R Elven, E Fremstad og O Pedersen (red.), Distribution maps of Norwegian vascular plants. IV. The eastern and northeastern elements: 261–264.

Karlsson T (2010). Myricaria Desv. I Jonsell B og Karlsson T (red.), Flora Nordica. 6. Thymelaeaceae–Apiaceae: 60–61.

Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24.11.2021). Karplanter: Vurdering av klåved Myricaria germanica for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/29684

Siden siteres som:

Fremstad E. Klåved Myricaria germanica (L.) Desv. ​https://www.artsdatabanken.no/Pages/338407. Lastet ned <dag.måned.år>