Leddsnegler Polyplacophora

Leddsnegler har en karakterisk kroppsbygning med åtte overlappende skallplater som dekker oversiden. På undersiden har leddsneglen en muskuløs fot de bruker til å krype på og til holde seg fast til underlaget.

Leddsneglene tilhører rekken bløtdyr, eller Mollusca. Leddsneglene hører til tross for navnet ikke til sneglene (Gastropoda), men er en egen klasse innenfor bløtdyrene, i likhet med blant annet snegler, muslinger og blekkspruter. Navnet Polyplacophora kommer fra gresk og betyr “bærer av mange plater”, og viser til de åtte skallplatene. Leddsneglene er marine, og det er beskrevet rundt 1000 arter leddsnegler, 12 av dem er registrert i Norge. 

Skallplatene som dekker oversiden overlapper hverandre noe, og kan bevege seg uavhengig av hverandre. Dette gir fleksibilitet når leddsneglen beveger seg over ujevne overflater, og beskyttelse om leddsneglen løsner fra underlaget: da kan den rulle seg sammen til en ball slik at de harde skallplatene dekker hele den myke undersiden. Skallplatene er omgitt av en fleksibel kapperand. Kapperanden er dekket av små kalkskjell eller kalknåler. Mange arter er fargerike, og kan være prydet med intrikate mønster med striper, flekker og marmorering. De er ofte godt kamuflert mot underlaget der de lever.

På undersiden har leddsneglen en stor, muskuløs fot som den beveger seg med, og som holder den godt festet til underlaget. På hver side av foten sitter en rad med små gjeller i en fordypning. En vannstrøm går fra hver side av munnen i framenden, forbi gjellene og ut igjen bakerst hvor anus og ekskresjonsorganene (nefridiene) munner ut.

Leddsnegler mangler egentlige øyne, men har lyssensitive organer i skallplatene. I det øverste laget i skallplatene finnes små groper dekket med lysesensitive celler. Herfra sendes signaler via nerveceller som går i kanaler ned gjennom skallet. Ved hjelp av disse kan de oppfatte lys og skygge. Hos noen arter har de lyssensitive gropene utviklet seg til mer avanserte øyne med linser som dekker de lyssensitive cellene. Linsene er laget av aragonitt, en type kalsiumkarbonat-krystaller, det samme materialet skallplatene er laget av. De gjennomsiktige linsene fokuserer lyset ned på de lyssensitive cellene under. Derfra sendes signaler som tolkes av nervesystemet. Disse øynene har evnen til å danne enkle bilder.

Leddsnegler finnes i alle verdenshav, fra kalde områder i Arktis og Antarktis til tropiske strøk. De finnes fra fjæresonen og helt ned til flere tusen meters dyp. De finnes som oftest på ulike harde overflater som stein og skjell, men kan også finnes på tang og tare. De sitter ofte på undersiden av stein og steinblokker, eller i fjellsprekker, ettersom mange arter beveger seg vekk fra lyset mot mer skyggefulle områder. I habitater med bløtere bunn sitter leddsneglene gjerne på skjell, stein eller andre harde overflater. Leddsnegler er mest vanlig på relativt grunt vann, og mange arter finnes i fjæresonen eller like under fjæresonen. Likevel finnes de på alle dyp, og er funnet helt ned i hadalsonen på 8000 meters dyp. De lever i mange ulike habitat, og finnes selv i tilknytning til ekstreme miljøer som hydrotermale kilder og hvalfall.

Leddsnegler beiter på fastsittende organismer som de skraper løs fra underlaget med en raspetunge som kalles radula. Raspetungen er en lang, båndformet struktur med flere rekker av små tenner. Tennene er forsterket med mineraler for å tåle slitasjen fra gjentatt skraping på stein og andre harde overflater. Ved radulaen finnes et kjemoreseptorisk sanseorgan, subradulaorganet, som leddsneglen kan skyve ut av munnen, og bruker til å undersøke underlaget for å oppdage mat. Leddsnegl ernærer seg på mosdyr, svamper, alger og bakterier og andre organismer som dekker overflaten. Dypvannsarter spiser svamper, nesledyr, koraller eller mikroorganismer og organisk materiale i sedimentet.

En naturtype som er hjem for spesielt mange arter leddsnegler er ruglbunn, en bunntype dominert av røde kalkalger. Her lever blant annet arter i slekten Tonicella, som beiter på skorpeformende røde kalkalger. I tidevannspytter finner man ofte Lepidochitona cinerea som liker seg på grunt vann. Andre arter har tilpasset seg svært spesifikke habitater, som svampeleddsneglen Hanleya som er spesialisert til å leve på svamper i dyphavet. Denne arten beiter på store svamper, og mens den spiser graver den ut en perfekt tilpasset fordypning i svampen, hvor den sitter godt beskyttet.

Leddsnegler er tokjønnede, og reproduksjon foregår hos de fleste arter ved at egg og sperm slippes fritt ut i vannnmassene hvor befruktningen skjer. Befruktede egg utvikler seg til en trocophorelarve som beveger seg ved hjelp av en ciliekrans, en krans med små hår. Larvene spiser ikke, men ernærer seg fra plommesekken fra egget, og den frittlevende tilværelsen varer kun få dager eller uker før larven utvikler en fot på den ene siden og en skallkjertel som har som oppgave å danne skallplatene på den andre siden. Larven slår seg så ned på et passende substrat hvor utviklingen til en fullt utviklet leddsnegl fortsetter.

Utformingen av skallplatene er viktig for klassifikasjonen av leddsnegler. Skallplatene består av et indre, porselensaktig lag som kalles articulamentum, og et ytre, farget lag som kalles tegmentum. Tegmentum er den fargede delen av skallplatene som er synlig når skallplatene sitter på plass. Hvis skallplaten løsnes, blir det synlig at det hvite laget under er trukket ut til to vingelignende plater. Disse kalles apophyser. Når skallplaten sitter på plass ligger apophysene under den foregående skallplaten. Bakkanten på skallplatene kan være rett, eller trukket ut til et nebb som ligger over skallplaten bak.

Skallplatene kan deles i en sentral del på midten, og de laterale delene på hver side. Strukturen på skallplatene kan være ulik på de ulike delene. Skulpturen kan bestå av ribber, små korn eller større vortelignende utvekster, eller skallplatene kan ha en glatt overflate. Vekstlinjer er ofte synlige på skallet, og er gjerne mest tydelige mot bakkanten av skallplaten. Formen på skallplatene varierer også mellom ulike arter. Skallplatene kan ha en kjøl på midten, eller være jevnt buet. Høyden på skallplatene kan også variere fra nesten flat til forhøyet på midten.

Kalkspiklene som dekker kapperanden er også nyttig for identifikasjon av leddsnegler. Utformingen av kalkspiklene er nyttige både for artsidentifikasjon og for å skille mellom slekter og familier. Det kan være små kalkskjell, små granuler eller kuler som danner et jevnt dekke på kaperanden, større kalkskjell som kan ligge taksteinslagt i et velordnet mønster, eller danne et mer uordnet dekke. Hos noen arter stikker lange kalknåler opp fra kapperanden, og i slekten Acanthochitona er lange nåler samlet i grupper som stikker rett opp fra kapperanden som børster.