Soppslektene Conocybe og Inocybe
14-21
Kjeglesopper og trevlesopper er to slekter av brunsporede skivesopper som tilhører det vi ofte kaller "LBM-sopper" (Little Brown Mushrooms). Dette er små, uanselige, brune sopper som er vanskelige å artsbestemme, som ofte blir forbigått, og derfor er lite kjente. Dette prosjektet har hatt som mål å gi oss mer kunnskap om disse artene.
Kjeglesopper og trevlesopper er to slekter av såkalte hattsopper, det vil si at de er «paraplyformete» med hatt og stilk. Under hatten har disse soppene skiver, der sporene modnes. Begge gruppene danner brune sporer, som etter hvert farger skivene brune.
Kjeglesoppene Conocybe tilhører familien Bolbitiaceae. I dette prosjektet ble også slekten erlesopper Pholiotina fra samme familie inkludert.
Trevlesoppene Inocybe hører til familien Inocybaceae, men slektene Mallocybe, Inosperma og Pseudosperma i samme familie betegnes også som trevlesopper. Disse tre slektene ble derfor også inkludert i prosjektet.
Dette prosjektet hadde som mål å fremskaffe mer kunnskap om taksonomien hos kjeglesopper og trevlesopper, og å bringe mer klarhet med hensyn til hvilke arter som egentlig finnes i Norge. Sannsynligvis er det mange flere arter enn de som er kjent i dag.
Artene av kjeglesopper og trevlesopper er ofte veldig like, og derfor vanskelige å artsbestemme. Taksonomien som brukes er for mange av gruppene nokså utdatert. Fordi vi har lite kunnskap om taksonomi og artsavgrensning, og fordi gruppene har flere artskomplekser med kryptisk diversitet, har klassifisering ved hjelp av genetisk strekkoding (ITS-DNA-sekvensering) vært et viktig verktøy i prosjektet. Prosjektet samarbeidet tett med strekkodebibiliotekene i Finland (FinBOL) og Østerrike (ABOL), samt med de fremste europeiske ekspertene på kjeglesopp og trevlesopp.
Prosjektet har også hatt som mål å gi ny kunnskap om naturtypetilknytning. Artene som ble studert i dette prosjektet vokser ofte i naturtyper som er forstyrret av menneskelig aktivitet, som veikanter, elvebredder, hogstflater, hestemøkk, bålplasser og brannflater. Slike naturtyper ble derfor undersøkt. I tillegg er mange knyttet til kalkrike områder. Det ble derfor også søkt i kalklindeskoger, kalkbarskoger og i kalkrike reinrose-heier på fjellet.
I løpet av prosjektet ble det gjort innsamlinger fra lokaliteter i Hordaland, Rogaland, Telemark, Vestfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Østfold, Oppland, Oppland, Hedmark og Sør-Trøndelag.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Slekten Pholiotina regnes blant kjeglesoppene.
De fleste trevlesoppene finnes i slekta Inocybe.
De fleste trevlesoppene finnes i slekta Inocybe.
Slekten Pholiotina regnes blant kjeglesoppene.
De fleste trevlesoppene finnes i slekta Inocybe.
Resultater
Resultatene viser at den skjulte diversiteten av trevlesopper og kjeglesopper er større enn først antatt.
Kjeglesopper Conocybe
For kjeglesoppene ble det analysert ca. 270 DNA-sekvenser, og 74 arter ble verifisert. Ved prosjektstart ble det anslått å være 70 arter i Norge, basert på morfologisk identifikasjon. Mange av artene som ble identifisert viste seg å ikke ha match i typemateriale og annet referansemateriale fra Norge. Det vil si at disse artene så langt ikke har gyldige navn. Sekvensering og analyse av type-materiale fra andre land vil nok etter hvert kunne gi oss navn på en del av disse navnløse taksa.
Vår fylogenetiske analyse, som også inkluderte en rekke sekvenser fra andre land, indikerte at vi kan ha så mye som 150 arter av kjeglesopp i Norge.
Trevlesopper Inocybe
Mer enn 1200 DNA-sekvenser fra trevlesopp ble analysert for slektskap og artsavgrensning. Så langt er det fra disse analysene funnet 366 arter. Snaut halvparten av disse (225 arter) er nye for Norge. Dette er langt flere nye arter enn vi hadde regnet med å finne i løpet av prosjektet.
Arbeidet med DNA-analyser fortsetter, og dette vil føre til at nye arter blir verifisert jevnlig fremover. På bakgrunn av resultatene fra arbeidet så langt, anslår vi at det finnes 450, kanskje 500 arter trevlesopp i Norge.
Kompetanseoverføring
For å spre kunnskap om kjeglesopp og trevlesopp til et bredere publikum, ble det arrangert workshop i samarbeid Norges Sopp- og Nyttevekstforbund på Dombås. Til sammen 17 personer deltok, og forbundet har nå et program for å bygge kompetanse på kartlegging og taksonomi, blant annet på dårlig kjente grupper med et skjult mangfold av arter.
Publikasjoner
Ditte Bandini et al. og Ellen Larsson, Jukka Vauras et al. har produsert og vil fortsette å produsere artikler på taksonomi hos Inocybe. Prosjektgruppen vil bidra til disse publikasjonene data på nye arter for vitenskapen.
Prosjektgruppen er medforfattere på beskrivelsen av en ny art i Inocybe pholiotinoides gruppen (I. carissima) funnet på Dombås under workshopen (Bandini et al. 2022). Data samlet inn under besøket til Ditte Bandini og Bernard Oertel er også inkludert i Bandini et al. (2023), hvor de nye artene I. vidarii og I. urdiae ble publisert.
En serie presentasjoner av arter og artsgrupper fra Norge vil bli publisert i Agarica i 2024-26. Den første artikkelen kommer i 2024 og presenterer 99 arter fra slekten Inocybe.
Populærvitenskapelig formidling
Rapport fra Dombås-workshop 2021 i medlemsbladet “Sopp og Nyttevekster”. Januar 2022. Skrevet av P. Karlsen, med bidrag fra prosjektgruppen.
Rapport fra Dombås-workshop 2021 I Agarica (Brandrud & Dima 2023)
Rapport til deltakere på workshop Dombås 2022, med resultater fra DNA-strekkoding, og rapport til deltakere på Kragerø-Skåtøy 2022 workshop.
Denne trevlesoppen er kun funnet i en gang langs en bekk i en bjørkesk på Bessheim. Arten er ikke bestemt ennå.
Denne trevlesoppen ble publisert som ny for vitenskapen i November 2022, og har fått navnet Inocybe carissima. Den ble funnet langs en bekk i en granskog i Valdres.
Trevlesoppen Inocybe virgatula på bildet ble funnet i granskog i Valdres. Den hadde også høy forekomst i bjørkeskog på Dombås, og noen få ble funnet i heilandskap med dvergbjørk og vier. Selv om denne arten var en av de vanligste artene blant materialet samlet inn på en workshop på Dombås var den vanskelig å artsbestemme, selv for mykologene.
Det som tidligere har blitt identifisert som Mallocybe leucoloma viser seg å bestå av minst fire forskjellige arter i Norge. Basert på den kunnskapen vi har i dag blir disse beskrevet som kryptiske arter, det vil si at det er veldig vanskelig å finne morfologiske forskjeller mellom artene.
Pseudosperma (Inocybe) bulbosissimum er så og si ukjent i Norge, men var allikevel en av de vanligste artene blant det innsamlede materialet på en workshop på Dombås i 2021. Den antas derfor å være en utbredt og vanlig art i mellom- og høyalpine områder.