Strykmose
Cinclidotus fontinaloides
Strykmose vokser i tuer eller matter på steiner langs vassdrag i lavlandet. Arten har en solid bestand langs Glomma opp til Kongsvinger, men ellers er funnene spredte og få. Arten kjennetegnes av sine tykke kantlister på bladene og korte stilker som gjør at sporehusene sitter nede mellom bladene.
- Innhold
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Økologi
- Utbredelse
Kjennetegn
Strykmose danner opptil 10–15 cm lange, svartgrønne, nesten ugreinete skudd i tuer eller matter. Bladene er smalt ovale til nær tungeformete og tydelig nedløpende på stengelen. Bladkanten er to til fem cellelag tykk og danner en tydelig mørk kantlist. Bladnerven er tydelig og når helt ut til bladspissen eller er litt utløpende. Sporofytter forekommer vanlig, og sporehuset sitter på en kort stilk som gjør at de ofte blir gjemt mellom bladene. Sporehuset er ovalt og med peristomtenner som er frynset i spissen. Sporene er rundt 20 µm og tydelig papilløse.
Forvekslingsarter
Strykmose kan ved første blikk ligne på arter i både elvemoseslekta Fontinalis og blomstermoseslekta Schistidium, men kombinasjonen av runde celler og tykk kantlist er unik for strykmose.
Økologi
Strykmose vokser langs elver, gjerne i selve flomsonen. Den vokser både på stein og berg og kan også vokse på betong, røtter eller ved basis av trær. Den foretrekker kalkrike områder eller områder med rike forekomst av leire, noe som er tilfelle i områdene langs Glomma. Arten kan også vokse på overrislete berg som ikke ligger ved vassdrag.
Utbredelse
Arten har en solid bestand i nedre deler av Glomma opp til Kongsvinger. Den øvrige kjente utbredelsen i Norge er begrenset til spredte funn i Oppland, Oslo, Hordaland og Sør-Trøndelag. Øvrig verdensutbredelse omfatter Sverige, Danmark, store deler av Europa, samt Tyrkia. Ellers finnes arten i fjelltrakter videre østover i Asia og i Nord- og Øst-Afrika.