Eremittflekklav
Reichlingia anombrophila
Eremittflekklav er en sjelden, oseanisk lavart som i Norge er kjent fra tre lokaliteter i Rogaland og Hordaland. Den kjennetegnes av innsenka, avlange til forgreina fruktlegemer med tynt, rimaktig belegg, og et bleikt olivengrått tallus med grønnalger av Trentepohlia-typen. Sporene blir bleikt brune og vortete med alderen og har 2–3 tverrvegger. Endecella er forstørra.
Eremittflekklav Reichlingia anombrophila samlet på gammel eik nord for Sigmundstad i Hjelmeland (O-L-206736).
Beskrivelse
Tallus
Talluset er gråhvitt med et anstrøk av grønt eller oliven i frisk tilstand. Det er kompakt og svakt filtaktig med matt overflate. Talluset er innleira i barken på vertstreet eller sitter på overflata av barken og er opptil 70 µm tykt. Kanten av tallus er enten utydelig avgrensa eller det danner en tynn brun grenselinje i kontakt med andre lavtallus. Fotobionten er en grønnalge av Trentepohlia-typen.
Fruktlegemer
Fruktlegemene er bleikt brune, og vanligvis dekket av et tynt, gråhvitt belegg (pruina). De sitter i samme plan som tallus eller svakt opphøyde. Fruktlegemene er kantete med avrunda hjørner eller kort avsmalnende, og sitter ofte i uregelmessig forgreina eller stjerneforma ansamlinger ca 0,2–1,2 x 0,1–0,2 mm store og ca 45–100 µm høye.
Epitheciet er bleikt gråaktig til mellombrunt. Hymeniet er fargeløst og ca 35–55 µm høyt. Hypotheciet er fargeløst eller bleikt brunt.
Parafysoidene er ca 1 µm breie. Spissene er utvida til ca 2,5 µm i epitheciet, og mer eller mindre dekket med flekker av brunt pigment.
Sporesekkene er av Arthonia-typen og inneholder 8 sporer. Sporene er fargeløse, omvendt eggforma, ca 12–15 x 4–5 µm store, og har 2–3 tverrvegger. Endecella er forstørra. Gamle sporer blir bleikt brune og vortete med alderen.
Ukjønna formering
Pyknidier er ikke observert i norsk materiale. Basert på observasjoner fra Storbritannia er pyknidiene rødbrune, innsenka i tallus og ca 40–80 µm store. Konidiene er stavforma og ca 3–5 x 0,7–1 µm store.
Kjemi
Norsk materiale av eremittflekklav inneholder 2’-O-methylperlatolsyre i tallus.
Hymeniet reagerer I+ og KI+ dypt blått. En KI+ blå ringstruktur i sporesekkene er ikke observert. Det brune pigmentet i epitheciet og pyknidieveggene blir lyst grønnaktig ved tilsetning av kalilut (K).
Eremittflekklav Reichlingia anombrophila samlet på gammel eik nord for Sigmundstad i Hjelmeland (O-L-206736).
Økologi
Eremittflekklav er en oseanisk art som normalt er knyttet til skog og kulturlandskap med lang kontinuitet. Den vokser oftest på grov bark på undersida av lutende trestammer som er godt beskytta mot regn, men den er også påvist på tynnere bark på yngre trær og busker. Eremittflekklav er sjelden og ser ut til å være sensitiv for luftforurensning og eutrofiering.
I Norge er eremittflekklav funnet på gammel eik i hagemark og på glatt bark av kristtorn under overhengende steinblokk i kystfuruskog.
Utbredelse i Norge og Norden
Eremittflekklav er i Norge kun kjent fra tre lokaliteter, Hjelmeland i Rogaland, Tysnes i Hordaland og Svanøy i Kinn kommune i Sogn og Fjordane. Ellers i Norden er den kjent fra Danmark og fra Gotland og Øland i Sverige.
Global utbredelse
Utenfor Norden er eremittflekklav vidt utbredt i Storbritannia inklusive Orknøyene og Shetland. Den er også kjent fra Frankrike, Italia og Spania samt fra Madeira.
Forvekslingsarter
Eremittflekklav bør ikke kunne forveksles med noen annen art i Norge. Den europeiske slektningen Reichlingia zwackhii ligner morfologisk og har de samme lavsyrene i tallus, men den har større sporer, ca 16–24 x 5–7 µm, med 3–4 tverrvegger.
Blant arter med tverrsepterte sporer og forstørra endecelle har artene i slekta Coniocarpon krystallinsk, rødt til purpurfarga pigment i fruktlegemene som gir en purpurfarga løsning med kalilut (K).
Stjerneflekklav Arthonia stellaris har et bleikt brunaktig tallus med sammenhengende overflate, fruktlegemer uten rimaktig belegg (pruina) og større sporer, ca 13–24 x 5–9 µm med 3–4 tverrvegger.
Litteratur
Cannon P, Ertz D, Frisch A, Aptroot A, Chambers S, Coppins BJ, Sanderson N, Simkin J og Wolseley P (2020). Arthoniales: Arthoniaceae. Revisions of British and Irish Lichens 1: 1–48.
Frisch A, Klepsland J, Palice Z, Bendiksby M, Tønsberg T og Holien H (2020). New and noteworthy lichens and lichenicolous fungi from Norway. Graphis Scripta 32(1): 1–47.
Coppins BJ (1989). Notes on the Arthoniaceae in the British Isles. Lichenologist 21: 195–216.