Våtmark finnes i hele landet, unntatt i høgalpin bioklimatisk sone, og det er stor regional og lokal variasjon. Knapt noe land i Europa har større variasjon i naturtyper og plante- og dyreliv i våtmark enn Norge. Det er mangelfull arealstatistikk for våtmark, men Rekdal mfl. (2016) oppgir et samla areal for intakt myr og sumpskog i Norge på 37 719 km² (ca. 12 % av landarealet). Av dette er 28 319 km² myr (ca. 9 % av landarealet), og 9400 km² sumpskog (ca. 3 % av landarealet). Kilder dekker små arealer, og langt mindre enn 1 %. Det er i tillegg betydelige arealer tidligere myr som er grøftet (ca. 7000 km²; se Moen mfl. 2010), og andre typer våtmark som i dag er ødelagt eller sterkt modifisert gjennom nedbygging, grøfting eller oppdyrking. Arealer vi anser som gått tapt CO før vurderingsperioden (de siste 50 år) har ikke vært inkludert i rødlistevurderingen.

Åpen myr

Myr defineres i NiN som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. Denne definisjonen setter ikke krav til torvdybde. Klassifisering etter vegetasjon ligger til grunn for natursystem, hovedtyper og grunntyper i NiN, mens hydromorfologisk klassifisering ligger til grunn for inndeling i torvmarksformer (landform). Alt myrareal kan beskrives både som natursystem og som torvmarksform. Skogkledd myr sorterer i NiN under myr- og sumpskogsmark (se nedenfor). Myr kan også klassifiseres etter f.eks. dannelsesmåte og hydrologi (Moen mfl. 2011a).

Kilde

Kildene har oksygenrikt grunnvann som springer fram fra undergrunnen, og dekker vanligvis små areal. Den kjemiske sammensetningen av kildevannet gjenspeiler berggrunnen og løsmassene vannet har passert. Noen steder kommer grunnvannet fram over et større areal, og kan da gi opphav til områder med kildeskogsmark og kildemyr. Kildevannspåvirkningen varierer, der senteret i en svak (astatisk) kilde kan ha oppkomme av vann bare i perioder med høgt grunnvann, for eksempel ved snøsmeltingen. De svake kildene får vannet fra de øvre lag. De sterke (eustatiske) kildene har, i motsetning til de svake kildene, jevn vannføring, temperatur og kjemisk sammensetning gjennom året, og vannet kommer fra lag langt under overflata. Det er stor forskjell i plante- og dyreliv mellom kilder på mineraljord (grunnkilde) og kilder på torv (djupkilde, kildemyr).

Myr- og sumpskogsmark

Myr- og sumpskogsmark omfatter skogkledd myr (med torv) og våt skogsmark med svak eller manglende torvakkumulering. Jordsmonnet vil ofte være humusholdig «sumpjord». Tilførselen av jordvann med mineraler er jevn og rikelig, og grunnvannet står høgt. I vegetasjonen inngår både arter vi forbinder med skog, sump og myr, og artsmangfoldet er stort i kalkrike typer. Artssammensetningen varierer sterkt fra type til type, og dels fra sted til sted. Dette henger i hovedsak sammen med variasjon i kalkinnhold, fuktighetsforhold og vanntilførsel, treslagsdominans, torvakkumulering samt regional variasjon (jf. bl.a. Jansson mfl. 2011).

Semi-naturlig våteng

Denne hovedtypen omfatter semi-naturlig mark som tilfredsstiller definisjonen av våtmark, men som mangler torvproduksjon (Halvorsen mfl. 2016). Hovedtypen opptrer oftest knyttet til kantsoner mot ferskvann. Økologisk sammenlignbare arealer uten hevd vil i låglandet gjerne være sumpskog, og i høgereliggende strøk vil de gjerne være krattbevokst eller åpen, fuktig eng. Feltsjiktet er godt utvikla, mens bunnsjiktet vanligvis er sparsomt.

Innen våtmark er det definert 32 vurderingsenheter (tabell 1): 7 hovedtyper, 8 enheter definert av variabler fra beskrivelsessystemet, samt 17 torvmarksformer (Halvorsen mfl. 2016). De øvrige 6 hovedtypene blir ikke rødlistevurdert enten fordi de representerer sterkt endra våtmark, fordi de ikke forekommer i Fastlands-Norge (Varm kilde V5 og Arktisk permafrost-våtmark V7, se Svalbard), eller er vurdert under fjell og berg (Våtsnøleie og snøleiekilde V6).

De åtte enhetene definert gjennom beskrivelsessystemet i NiN skiller seg vesentlig fra hovedtypen ved at de enten er mer utsatt for påvirkning, eller de utsettes for andre påvirkningsfaktorer. De har en mer negativ utvikling enn hovedtypen samlet, og får en høgere rødlistekategori (tabell 1). For å definere disse enhetene har vi anvendt bioklimatiske soner, sammensetning av tresjikt innen relativ del-artsgruppesammensetning, og slåttemarkspreg (Halvorsen mfl. 2016). Enhetene representerer et utvalg grunntyper innen en hovedtype, med unntak av Sørlig kaldkilde (innen V4) og Sørlig slåttemyr (innen V9), der kriteriet er forekomst av hovedtypen i boreonemoral og sørboreal bioklimatisk sone.

Særskilt for våtmark er muligheten til å anvende landformtypen Torvmarksform 3TO som grunnlag for å definere vurderingsenheter for myr. Torvmarksformer er myrmassivtyper definert ut fra hydromorfologi (Joosten mfl. 2017), og i NiN opereres det med 17 torvmarksformer (tabell 1). Alle formene finnes i Fastlands-Norge med unntak av Polygonmyr 3TO–PO, som bare finnes på Svalbard.

Av de 32 enhetene som ble vurdert er 19 inkludert i Rødlista. Sørlig slåttemyr er den eneste naturtypen som er vurdert som kritisk truet CR, åtte naturtyper er vurdert som sterkt truet EN, fem som sårbar VU og fire som nær truet NT. Én er i kategorien datamangel DD (tabell 2). Nedbørsmyr, som utgjør anslagsvis 20-25 % av myrarealet, er vurdert til nær truet NT.

Generelt er det reduksjon i totalareal (kriterium A) og reduksjon i tilstand (kriterium C og D) som har vært utslagsgivende i vurderingene. Lite utbredelses- eller forekomstareal (kriterium B) har bare vært utslagsgivende for Konsentrisk høymyr og Rik vierstrandskog. Reduksjon i tilstand skyldes oftest drenering, og grøfting for oppdyrking eller skogreising, vegbygging og utbygging for andre formål er vanlige årsaker til drenering. Når luft kommer til vil torva brytes ned, tørrere forhold hindrer videre torvvekst, dessuten blir rike typer fattigere fordi de mister kontakten med kalkrikt grunnvann. Drenering gir dårligere levevilkår for våtmarksarter, men bedre levevilkår for fastmarksarter. Økt mengde busker og trær er ofte en effekt av dreneringen, mens naturlig sumpskog blir omformet til fastmarksskog. Vannstanden senkes umiddelbart etter drenering, og endringer i jordsmonn og vegetasjon vises etter kort tid. Etter hvert vil virkningen bli synlig lenger fra grøfta, og nedbryting av torv og endring av vegetasjon fortsetter i lang tid. Mye av den grøftingen som ble foretatt for mer enn 50 år siden har hatt «sein-effekter» innenfor vurderingsperioden på 50 år. Opphør av hevd i semi-naturlige naturtyper er en annen kilde til reduksjon i tilstand. Dette gir seg utslag i gjengroing, også i dette tilfellet ofte med oppslag av busker og trær.

Sørlig slåttemyr er kritisk truet CR på grunn av meget sterk reduksjon i tilstand (grad av forringelse >80 %) som følge av opphør av hevd og gjengroing på >80 % av arealet. Dette gjelder for de siste 50 år, og antas å ville gjelde også for de neste 50 år.

Semi-naturlig myr, Atlantisk høymyr, Eksentrisk høymyr, Konsentrisk høymyr, Platåhøymyr, Palsmyr, Rik åpen sørlig jordvannsmyr og Rik gransumpskog er alle vurdert som sterkt truet EN. Med unntak av Semi-naturlig myr, Palsmyr og Rik gransumpskog er dette sørlige låglandstyper. Felles for disse åtte enhetene er en meget sterk reduksjon i tilstand (grad av forringelse >80 %) på >50 % av arealet, enten i løpet av siste 50 år, eller forventet de neste 50 år.

Terrengdekkende myr, Sørlig kaldkilde, Rik svartorsumpskog, Kilde-edellauvskog og Rik vierstrandskog er vurdert som sårbar VU (tabell 2), og har en reduksjon i areal på >30 %, samt en meget sterk reduksjon i tilstand (grad av forringelse >80 %). For Terrengdekkende myr er det forventet et skjerpet trusselbilde for de kommende 50 år på grunn av vindkraftutbygging, og det er årsaken til at enheten vurderes som sårbar. For de fire andre er det i første rekke en reduksjon i areal og tilstand de siste 50 år som gir utslag.

Nedbørsmyr, Øyblandingsmyr, Kanthøymyr, samt Svartorstrandskog er vurdert som nær truet NT. For Kanthøymyr er det en reduksjon av totalareal som gir utslag, mens det for de tre andre enhetene er reduksjon i tilstand.

Vi har ikke klart å finne relevante data om forekomst eller tilstand for Semi-naturlig våteng (DD). Ut fra generell økologisk kunnskap om hevd og gjengroing i semi-naturlig mark er det sannsynlig at enheten vil havne i en av rødlistekategoriene nær truet NT – kritisk truet CR. Det er imidlertid også mulig at en stor andel av reduksjonen i areal og tilstand allerede har funnet sted, slik at intakt LC ville blitt konklusjonen, gitt et bedre kunnskapsgrunnlag.

For våtmark generelt er grøfting med formål skogreising eller oppdyrking den klart viktigste påvirkningsfaktoren. Grøftingen har avtatt de siste årene, bl.a. er grøfting for skogbruksformål ikke lenger tillatt. Gamle grøfter ligger imidlertid fortsatt og drenerer mange myrer og sumpskoger, og vil gi betydelig forringelse og tap av lokaliteter framover. Grøfting for oppdyrking er vanlig, om enn i mindre omfang enn for noen tiår siden. Dette påvirker særlig typene i låglandet. Oppdyrking kan få mindre betydning i kommende 50-årsperiode, men det avhenger bl.a. av om det vedtas forbud mot oppdyrking av myr slik dette foreslås av Landbruks- og matdepartementet.

Innenfor den siste 50-årsperioden har store arealer våtmark gått tapt gjennom nedbygging til industri, bebyggelse, veger og annen infrastruktur. Dette har særlig påvirket typene i låglandet (Rik åpen sørlig jordvannsmyr, Sørlig kaldkilde, Konsentrisk høymyr, Eksentrisk høymyr, Platåhøymyr, Atlantisk høymyr) og sumpskogstypene (Rik gransumpskog, Rik svartorsumpskog, Svartorstrandskog, Kilde-edellauvskog). Med unntak av høgmyrene vil de samme typene også ofte være påvirket av næringssig fra jordbruksareal.

Konsentrisk høymyr, Eksentrisk høymyr, Platåhøymyr og Atlantisk høymyr har djup torv, og arealer med disse naturtypene er derfor særlig attraktive for industriell torvtekt (Øien mfl. 2017). Regjeringen har høsten 2018 tatt initiativ til å fase ut bruken av torv, og hvis dette gjennomføres vil torvtekt påvirke mindre i kommende 50-årsperiode.

Neddemming av arealer ved vannkraftutbygging har gitt store reduksjoner i areal og tilstand for våtmark i løpet av de foregående 50 år, særlig i høgereliggende strøk. Vi forventer mindre tap av våtmarksareal til vannkraftutbygging de neste 50 år (se f.eks. Meld. St. 25 (2015-2016)). I senere år har nedbygging av areal og endring av hydrologien i forbindelse med utbygging av vindkraftanlegg blitt en påvirkningsfaktor å regne med. Dette har redusert areal og tilstand for våtmark, og så langt er det kystnære områder som har blitt mest påvirket (Arnesen 2018). Det foreligger imidlertid konkrete planer om storstilt utbygging i høgereliggende områder, og i de neste 50 år forventer vi at vindkraftutbygging vil være en av de største påvirkningsfaktorene på våtmark både i høgereliggende strøk og ved kysten. Hytteutbygging har endret karakter i løpet av de siste 50 år, og slik utbygging omfatter i dag gjerne vegbygging og framføring av strøm og vann (Haagensen 2014). Dette har gitt redusert areal og tilstand i våtmark i høgereliggende områder og langs kysten, og er en påvirkning vi antar vil bli enda sterkere i kommende 50-årsperiode. Disse typene inngrep påvirker de fleste av torvmarksformene og natursystem-hovedtypene, men vindkraftutbygging har så langt påvirket spesielt enheter med kystnær utbredelse, slik som Atlantisk høymyr og Terrengdekkende myr.

Typer avhengige av hevd er særlig sårbare for endret bruk av utmarka, og opphør av slått fører til gjengroing og store endringer i vegetasjonsdekket (Moen og Øien 1998, 2012, Moen mfl. 2001).

Langtransportert nitrogen påvirker særlig nedbørsmyr negativt (Bakken og Flatberg 1995, Aarrestad og Stabbetorp 2010), og det er de sørvestlige delene av landet som mottar mest nitrogen (Austnes mfl. 2018). Effekten av langtransportert nitrogen er sterkest for vurderingsenhetene Nedbørsmyr, Atlantisk høymyr og Terrengdekkende myr.

Klimaendringer vil ha innvirkning på utviklingen av myr og annen våtmark, og effekten er bl.a. avhengig av type våtmark og regional variasjon. Mye nedbør fremmer markfuktighet og gir dermed økt mulighet for myrdannelse, mens høgere temperatur øker fordampingen, og kan gi for tørre forhold. Økt temperatur vil både øke produksjon og nedbryting av plantemateriale, og det er usikkert hvordan dette i sum vil påvirke torvdannelsen. Høgere temperatur vil virke negativt for Palsmyr, gjennom nedsmelting av iskjerner, og for de hevdpåvirka typene (Semi-naturlig myr, Sørlig slåttemyr og Semi-naturlig våteng) ved at gjengroinga akselerer. Ekstreme værsituasjoner vil gi utslag vi ikke kan forutsi.

Gjennom arbeidet med Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen og Øien 2011) ble det gjort et stort arbeid med å samle og vurdere eksisterende materiale, og dette har vi også benyttet i 2018. Viktige kilder har vært rapporter utarbeidet gjennom den norske myrreservatplanen (f.eks. Moen 1983), samt oversikter over vegetasjonstyper (Fremstad 1997, Fremstad og Moen 2001). Faggrunnlag til handlingsplaner har blitt utarbeidet for typisk høgmyr, kystnedbørsmyr, rikmyr og slåttemyr (Moen mfl. 2011a, b, Øien mfl. 2015, Lyngstad mfl. 2016b), og med en oppsummering av kunnskap vi har brukt ved rødlistevurderingene. Den pågående kartleggingen av typisk høgmyr (f.eks. Lyngstad og Vold 2015) har gitt et bedre grunnlag for å vurdere særlig Eksentrisk høymyr, Konsentrisk høymyr, og Platåhøymyr. Informasjon om forekomst, tilstand og utvikling for en rekke myrtyper inngår i to Emerald Network-utredninger (Lyngstad 2014, Lyngstad mfl. 2016a), en utredning om torvtekt (Øien mfl. 2017), samt en utredning om myrer i Nord-Norge (Øien mfl. 2016). I mange av de nevnte arbeidene er det brukt informasjon fra Myrbase ved NTNU Vitenskapsmuseet og Naturbase. Vi har også anvendt Myrbase og Naturbase direkte ved rødlistevurderingene i 2018. Rekdal mfl. (2016) har gitt et bedre grunnlag for å vurdere areal av myr og sumpskog. For å bestemme vurderingsenheter, og gi en rødlistevurdering av disse, har informasjonsmateriale fra Artsdatabanken utarbeidet til prosjektet vært viktig, samt retningslinjer fra IUCN (Bland mfl. 2017).

Ekspertgruppen har bestått av Anders Lyngstad (leder), Dag-Inge Øien, Asbjørn Moen (alle NTNU Vitenskapsmuseet), Tor Erik Brandrud (NINA) og Marit Mjelde (NIVA). Lyngstad, Øien og Moen har vurdert 25 enheter innen myr, kilde og våteng, inkludert alle torvmarksformene. Brandrud har vurdert 7 enheter innen sumpskog. Vi har samarbeidet med de andre ekspertgruppene for å sikre gode vurderinger av natur i overgangen mellom våtmark og andre hovedtypegrupper. Særlig har dette vært viktig mot skog og ferskvann, og dette har vært ivaretatt av Brandrud og Mjelde.

Arnesen, F. (red.) 2018. Vindkraft – produksjon i 2017. – Norges vassdrags- og energidirektorat rapport 2018-10: 1-55, 2 vedlegg.

Austnes, K., Lund, E., Sample, J.E., Aarrestad, P.A., Bakkestuen, V. & Aas, W. 2018. Overskridelser av tålegrenser for forsuring og nitrogen for Norge. Oppdatering med perioden 2012–2016. – NIVA Rapport 7239: 1-26.

Bakken, S. & Flatberg, K.I. 1995. Effekter av økt nitrogendeposisjon på ombrotrof myrvegetasjon. En litteraturstudie. – Allforsk rapport 3: 1-63.

Bland, L.M., Keith, D.A., Miller. R.M., Murray, N.J. & Rodríguez, J.P. (red.) 2017. Guidelines for the application of IUCN Red List of Ecosystems Categories and Criteria, Version 1.1. – IUCN, Gland, Sveits. ix + 99 s.

Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. – NINA Temahefte 12: 1-279.

Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. – NTNU Vitensk.mus. Rapp. Bot. Ser. 2001-4: 1-231.

Halvorsen, R., medarbeidere og samarbeidspartnere 2016. NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. – Natur i Norge, Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528. Artsdatabanken, Trondheim.

Haagensen, T. 2014. Bygge hytter eller verne om naturen? – Samfunnsspeilet 2014-4: 1-8.

Jansson, U., Thylén, A., Gaarder, G. & Blindheim, T. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for naturtypen rik sumpskog - utkast. – BioFokus-rapport 2011-9: 1-83.

Joosten, H., Tanneberger, F. & Moen, A. (red.) 2017. Mires and peatlands in Europe. Status, distribution and conservation. – Schweizerbart Science Publishers, Stuttgart.

Lyngstad, A. 2014. Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Høgmyr, terrengdekkende myr og palsmyr. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2014-8: 1-43.

Lyngstad, A., Moen, A. & Øien, D.-I. 2016a. Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.

Lyngstad, A. & Vold, E.M. 2015. Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2015-3: 1-367.

Lyngstad, A., Øien, D.-I., Fandrem, M. & Moen, A. 2016b. Slåttemyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til handlingsplan. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2016-3: 1-102.

Meld. St. 25 (2015-2016). Kraft til endring. Energipolitikken mot 2030. – Det kongelige olje- og energidepartement. 229 s.

Moen, A. 1983. Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.

Moen, A. Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F. 2010. Myr, kilde og flommark – S. 51-65 i: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. & Viken, Å. Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim.

Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). – NTNU Vitensk.mus. Rapp. Bot. Ser. 2011-3: 1-60.

Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2011b. Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørmyr som utvalgt naturtype. – NTNU Vitensk.mus. Rapp. Bot. Ser. 2011-7: 1-62.

Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H. 2001. Myrvegetasjon. – S. 105-124 i Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2001-4.

Moen, A. & Øien, D.-I. 1998. Utmarksslåttens effekter på plantelivet. – S. 77-86 i Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget, Oslo.

Moen, A. & Øien, D.-I. 2011. Våtmark. – s. 75-79 i Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim.

Moen, A. & Øien, D.-I. 2012. Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40 år. – Bli med ut! 12: 1-103.

Rekdal, Y., Angeloff, M. & Bryn, A. 2016. Myr i Noreg. – NIBIO POP 2-1: 1-2.

Øien, D.-I., Lyngstad, A. & Moen A. 2015. Rikmyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2015-1: 1-122

Øien, D.I., Fandrem, M., Lyngstad, A. & Moen, A. 2016. Myr i Nord-Norge. Kunnskapsstatus og kartleggingsbehov. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2016-4: 1-63.

Øien, D.-I., Fandrem, M., Lyngstad, A. & Moen, A. 2017. Utfasing av torvuttak i Norge – effekter på naturmangfold og andre viktige økosystemtjenester. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2017-6: 1-39.

Aarrestad, P.A. & Stabbetorp, O. 2010. Bruk av bioindikatorer til overvåking av effekter av atmosfærisk nitrogen i naturtyper med lav nitrogentålegrense. Pilotprosjekt for Naturindeks for Norge. – NINA Rapport 567: 1-47.