Stokkand
Anas platyrhynchos
Et stokkandpar i flukt. Dette er en vanlig art over hele landet.
Stokkanda er den desidert vanligste gressanda i Norge og hekker over hele landet. Den påtreffes helst i nærheten av vann, og ofte nær folk. Hannen i praktdrakt er lett gjenkjennelig, mens hunnen har en mer anonym fjærdrakt. Mange individer overvintrer i Norge. Menyen er svært variert og stokkanda spiser både planter og animalsk føde.
Kjennetegn
Stokkandhunn viser fram artens karakteristiske blåfiolette vingespeil (tegning på oversiden av vingen) som er innrammet i hvitt.
Stokkanda er med sine 50–65 cm og 750–1575 gram en stor and. Den har oransjerøde bein og blåfiolett vingespeil (tegning på oversiden av vingen) som er innrammet i hvitt. Kjønnene er ulike.
Hannen i praktdrakt (under paringstiden) er lett gjenkjennelig med grålig kropp, metallisk grønt hode, gult nebb, smal hvit halsring, svart bakstuss og brunt bryst. Hannen i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) er relativt lik hunnen, men har beholdt sitt gule nebb og svarte bakstuss i tillegg til at den er mer kontrastrik i de grå og brune sjatteringene i fjærdrakten. Hunnen og ungfuglene er mer anonymt farget i brunt og grått. Nebbet er farget i guloransje og svart.
Stokkanda lager mye lyd. Hannens kurtiselyder består av noen enkle, lyse plystrelyder. Hele året, og av begge kjønn, kan man høre et hest og nasalt "kvæækk–kvæækk–kvæækk" som gjerne kan være litt utdratt og fallende i formen.
En stokkandhann går inn for landing. Hannen i praktdrakt (under paringstiden) er lett å kjenne igjen med grålig kropp, metallisk grønt hode, gult nebb, smal hvit halsring, svart bakstuss og brunt bryst.
Biologi
Stokkanda foretrekker grunne og næringsrike innsjøer, men kan påtreffes i en lang rekke habitater i tilknytning til vann. Den unngår strie elver og næringsfattige vann. Arten er svært tilpasningsdyktig og er tolerant for menneskelig tilstedeværelse. Den hekker for eksempel i parkanlegg og andre steder hvor det ferdes mye folk.
Menyen er variert. Den spiser mye planteføde som for eksempel frø, unge vannplanter, gress og spillkorn. Animalsk føde utgjør også en viktig del av dietten. Dette kan være insekter både på land og til vanns, men også skjell, krepsdyr, meitemark, av og til også fisk og amfibier.
Pardannelsen skjer i løpet av høsten og vinteren. Hannen jager bort andre hanner fra området nær reiret fram til hunnen er godt i gang med rugingen av eggene. Deretter forlater han henne. Begge kjønn hekker som regel fra de er ett år gamle.
Reiret plasseres på bakken i tett vegetasjon, gjerne nær vann. Stokkanda kan også bygge reir i hulrom (trær og lignende), samt i bygninger.
Eggleggingen skjer som regel fra april i Sør-Norge, noe senere i nord og i høyereliggende strøk. Normalt legges 9–13 egg (4–18), og de er grågrønne eller blåaktige av utseende. Hunnen ruger eggene i 27–28 dager. Ungene forlater reiret og finner føde selv så snart de er klekket ut av egget. De passes av hunnen og er flygedyktige etter 50–60 dager.
Stokkandhunn i flukt. Viktige kjennetegn for å skille stokkandhunnen fra andre gressender er blåfiolett farge på vingespeil, rødlige bein og guloransje nebb.
Utbredelse
Stokkanda hekker i hele Europa, Nord-Afrika, samt store deler av Asia og Nord-Amerika. Arten finnes også på Hawaii og er introdusert til Australia og New Zealand. I Norge forekommer stokkanda over hele landet og er vår vanligste gressand.
En del av stokkendene i Skandinavia overvintrer i Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Det er allikevel mange som overvintrer også i Norge, spesielt i kystnære strøk i Sør-Norge, men også i innlandsstrøk på Østlandet.
Bestandsstatus
Hekkebestanden i Norge ble i 2015 vurdert til 43 000–75 200 par, og bestanden ansees å øke.
Forvekslingsarter
Stokkandhannen i praktdrakt er lett gjenkjennelig, men hunner, ungfugler og hanner i eklipsedrakt kan lett forveksles med andre hunnfargede ender som stjertand, skjeand og snadderand. Viktige kjennetegn for å skille stokkanda fra disse er farge på vingespeil og bein, farge og fasong på nebbet, samt kraftigere kropp. Stokkandhunnen minner også mye om en krikkandhunn i fjærdrakten, men er mye større og har blåfiolette i stedet for grønne vingespeil.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/
BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php
Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.
del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.