T34-C-1 kalkfattig bakli-hei 1:5000
Preges av feltsjikt med lyngarter, særlig røsslyng, og bregner. Kalkfattig bakli-hei har oftest et velutviklet bunnsjikt, gjerne mosedominert. De forekommer gjerne i nord- og østvendte, fuktige skråninger (baklier). Utseende og dominansforhold varierer med tid etter siste lyngsviing (jf. lyngheisyklusen). Graminider og urter dominerer etter lyngsviing, lyng i byggefase og moden fase, mens moser og lav øker i degenerasjonsfasen.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Økologisk karakteristikk
Kalkfattig bakli-hei har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting og sviing (muligens også slått). Bakli-heiene forekommer typisk i nord- og østvendte, gjerne humide skråninger, stedvis i litt ulendt og steinete og/eller noe raspreget terreng. Artssammensetningen er karakterisert av en rekke lyngarter, inkludert røsslyng, men disse har generelt lavere dekning her enn i T34-C-2. Flere av bregnene i bakli-heiene (T34-C-1, 3) fremstår som tyngdepunktarter for, eller skillearter mot andre kartleggingsenheter i kystlynghei. Bunnsjiktet har moser tilpasset fattige og humide forhold. Skiller seg fra intermediær bakli-hei ved at litt mer kalkkrevende arter mangler. Boreal hei er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngsviing (askelag i jorda, brente lyngrester). Dette, pluss forekomst av små røsslyngplanter og færre engarter, skiller kystlynghei i pionerfase fra semi-naturlig eng.
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Forekommer i nord- og østvendte terrengposisjoner, gjerne i humide skråninger. Kan være vanskelig å skille fra intermediære bakliheier. Flyfoto: Oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, men middels grønn farge ved dominans av bregner. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men med variasjon som skyldes terreng (og skyggevirkninger som ofte gir overganger i lysforholdene). Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.
Utbredelse og regional fordeling
Finnes trolig i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, men mest vanlig på Vestlandet og Midt-Norge (BN-SB; O3-O2).
Viktigste forvekslingstyper
T34-C-2-3; T2-C-1; T32-C-1 (særlig i pionérfase); T16-C-1; T31-C-1-2 (nordpå), T4-C-1 (ved hevdopphør).
