Uttørkingseksponering som uLKM i skogsmark

• fuktig mikroklima, betinget av nord- eller østvendt eksposisjon, plassering i trange kløfter eller daler, nærhet til elver og fosser, og/eller et svært humid klima
• 50 % av bergveggene innenfor skogsmarks-polygonet har en artssammensetning som indikerer svært liten uttørkingseksponering (LKM UE∙0a)
• moser som er typiske for lite uttørkings-eksponerte bergvegger forekommer også på marka

uttørkingseksponering (UE) – LKM med 8 basistrinn som uttrykker variasjon i luftas fuktighet nær marka nær slutten av mer langvarige tørkeepisoder. Det er kun basistrinnene 0 og a som til sammen definerer arealene 0UE det skal registreres forekomst av i skogsmark.

Uttørkingseksponering (UE) skal benyttes til å skille skogsmark (T4) med relativt stabil høy luftfuktighet fra skogsmark uten preg av fuktig lokalklima. Det fuktige lokalklimaet kan, men behøver ikke, være betinget av nærhet til rennende vann (hurtigstrømmende elver med fosser eller stryk).

I NiN 2 er de to LKM’ene uttørkingseksponering (UE) og overrisling (OR) paralleller på ikke jorddekt mark [f.eks. nakent berg (T1)] til henholdsvis uttørkingsfare (UF) og vannmetning (VM) på fastmark. Årsaken til at to par av LKM’er benyttes i NiN er at moser og lav som dominerer på steinsubstrat først og fremst responderer på varigheten av et mikroklima nær bakken som er fuktig nok til at de opprettholder fysiologisk aktivitet, mens karplanter på jorddekt mark er mer følsomme for uttørking av jordsmonnet i ekstreme tørkeperioder. UF adresserer derfor faren for ekstrem uttørking av jorda, kanskje 50- eller 100-årstørken, som er korrelert med topografi og jorddybde. På jorddekt fastmark faller imidlertid variasjonen fra mindre til større uttørkingsfare (UF) sammen med skiftet fra mose- til lavdominans og andre endringer i artssammensetningen i bunnsjiktet. Dette er parallellen til variasjonen i artssammensetning på ikke jorddekt mark som fanges opp av uttørkingseksponering (UE). Vannmetning (VM) adresserer fuktighetsforholdene slik de stort sett er (‘median jordfuktighet’), og er parallellen på jorddekt mark til overrisling (OR), dvs. varigheten av tilførsel av overflateavrenningsvann.

 Sjøl om UF fanger opp mesteparten av den variasjonen i mose- og lavartssammensetning i skogsmarksystemer som løper parallelt med UE på ikke jorddekt mark, finnes en ‘restvariasjon’ i artssammensetning i skogbunnen som er relatert til lokalklimatisk luftfuktighet og som ikke fanges opp av UF. Høy luftfuktighet gir seg først og fremst utslag i artssammensetningen av moser og lav på steiner, knauser og nakent berg og av epifytter på trærne, men kommer også til uttrykk ved at moser (f.eks. en del oseaniske levermoser) som hovedsakelig er knyttet til lite uttørkingseksponerte berg også forekommer på fuktig jorddekt mark, f.eks. på bratte, grunnlendte partier over steiner og bergflater. UE inngår som uLKM i skogsmark (T4) og enkelte andre hovedtyper på fastmark, i tillegg til UF, for å fange opp denne restvariasjonen i artssammensetning i skogbunnen. UE åpner dermed for å kunne identifisere hele skogsmarksøkosystemer som er preget av høy lokalklimatisk fuktighet.

Liksom for andre uLKM-gradienter, opereres med to kategorier langs UE i skogsmark; det skilles mellom forekomst og fravær av den spesielle egenskapen ‘svært liten uttørkingseksponering’. Variabelen 0UE uttrykker forekomst av steder som ikke er eksponert for langvarige episoder med lav luftfuktighet.

I tillegg til UF, KI, VM og UE inngår også en femte LKM, vannsprutintensitet (VS), som uLKM i beskrivelsessystemet for skogsmark (T4). Relasjonen mellom UE og VS har likhetstrekk med relasjonen mellom kildevannspåvirkning (KI) og vannmetning (VM); akkurat som sterk kildevannspåvirkning (KI∙b+) forutsetter betydelig vannmetning (VM∙b+), innebærer påvirkning fra fosserøyk (VS∙a) eller fossestøv (VS∙bc) konstant høy luftfuktighet svarende til UE∙a–. Det vil si at fosserøyk- eller fossestøvpåvirkete steder automatisk skal karakteriseres som svært lite uttørkingseksponerte. Vannsprutinfluerte steder utgjør imidlertid bare en mindre del av skogsmark (T4) med svært liten uttørkingseksponering.

Svært liten uttørkingseksponering er koblet til konstant høy luftfuktighet nær marka, som kan være resultatet av flere ulike kombinasjoner av miljøbetingelser. Under ellers like forhold øker luftfuktigheten med klimaets humiditet, det vil si med økende nedbør og avtakende temperatur. Skogsmark som er preget av svært lav uttørkingseksponering er derfor i første rekke knyttet til nord- og østvendte lier (‘baklier’) i sterkt oseanisk bioklimatisk seksjon (‘oseanisk regnskog’ eller ‘kystregnskog’; se Bilder #1–2). I klimatisk mindre fuktige områder øker sannsynligheten for å finne 0UE-skogsmark langs den topografiske gradienten fra soleksponert toppområde eller flatt terreng til dype daler eller kløfter uten direkte solinnstråling, langs en gradient i eksponeringsretning fra sørvestvendt til nordøstvendt og med økende tresjiktstetthet (fra åpen mark til skyggefull, tett tresatt mark).

Nakent berg (T1) med svært liten uttørkingseksponering (UE∙0a) kjennetegnes ved en karakteristisk moseflora av skyggetolererende arter med krav til konstant høy luftfuktighet.