Anisslørsopp lukter typisk av anis, spesielt på skivene, men lukten kan også være reddikaktig eller mangle helt.

I likhet med fiolslørsopp Cortinarius boreasensis er anisslørsopp en anonym, brun art, men den røper sin identitet ved å inneha en helt spesiell, anisliknende lukt.

Kjennetegn

Fruktlegemene på anisslørsopp er middels store, med en 3–7 cm bred hatt. Hatten er butt kjegleformet til hvelvet som ung, og avflatet, lavt puklet med lenge nedbøyd hattkant, ofte med en smal stripet kantsone og med flyktige hvite velumrester som ung. Hatten er okerbrun til rødbrun, noen ganger med mørkere prikker eller streker. Videre er den hygrofan, med konsentrisk uttørking i voksende sone rundt sentrum og ut mot kanten i form av blekere radiære striper, til sist blir den blekt okerfarget eller gråbrun.

Skivene er middels tette, utpreget lyse, og okerbrune som unge. Stilken er 5–12 cm lang og 0,4–1cm bred. Den er relativt jevntykk, men med oppsvulmet basis, og er langsfibret og grålig i øvre del, nedover mer brunlig. På unge individer kan velumrester danne tiltrykte ringsoner, men disse er flyktige og lite synlige etter hvert. Anisslørsopp lukter altså typisk av anis, spesielt på skivene, men lukten kan også være reddikaktig eller mangle helt.

Sporene er 7–9 x 5–6 µm, eggformete, og middels vortete.

Habitat og utbredelse

Norske funn av anisslørsopp er fra sandfuruskog og rik lågurtgranskog. Selv om arten synes å forekomme relativt sparsomt, virker det som den har stor økologisk spennvidde i Norden. Den synes først og fremst å være en granskogsart, og vokser både i lågurtgranskog på kalkrik berggrunn og i ordinær blåbærgranskog. Det aller første funnet av arten, fra Småland i Sverige i 1987, var imidlertid i bøkeskog.

Arten har per 2021 bare to norske funn; fra Lesja i Nord-Gudbrandsdalen og Vestre Slidre i Valdres, men det antas at den kan ha blitt oversett. Svensk-finsk utbredelse tilsier at anisslørsopp er en art med nordlig utbredelsestyngde, som bør kunne finnes flere steder her til lands i mellomboreal sone i indre strøk på Østlandet og nordover. Arten er funnet også i boreonemoral sone både i Sør-Sverige og i Estland.

Forvekslingsarter

Kun tre slørsopparter med anislukt er kjent fra Norge. Foruten lakrisslørsopp Cortinarius odorifer, som tilhører underslekt Phlegmacium, og ser helt annerledes ut enn anisslørsopp (stor art med slimet hatt, andre farger, sporer, og stilkknoll) kan også mørknende anisslørsopp Cortinarius clarobrunneus noen ganger ha et svakere, men tydelig snev av anislukt. Anisslørsopp kan være vanskelig å skille fra denne, men C. clarobrunneus tilhører en annen seksjon (Brunnei), som er kjennetegnet ved at tørkete fruktlegemer blir helt svarte, mens anisslørsopp som tørr får en mer skittenbrun farge. Mørknende anisslørsopp har også tykkere (og ikke sokkaktig) velum, samt sterkere vortete og mer jevnt rundaktige sporer.

Det finnes også andre slørsopp-arter som ved første øyekast kan forveksles med anisslørsopp, men som ikke lukter anis. Spesielt bør man merke seg Cortinarius sordidemaculatus, som er kraftigere, har noe tykkere velum og litt annerledes sporekarakterer, men liknende økologi, og videre mørknende sandslørsopp Cortinarius neofurvolaesus, som er karakterisert ved dyp og mørkt rødbrun hattfarge, og som hovedsakelig er en furuskogsart.

Beskrivelsen av anisslørsopp på denne siden er hovedsakelig hentet fra Kytövuori et al. (2005), der arten ble beskrevet for første gang.