Skyggebladlusløve
Sympherobius klapaleki
Sympherobius klapaleki ble første gang registrert i Norden i 2014.
Kjennetegn
Hode, forkropp og bakkropp er skinnende svarte eller mørkebrune. De to innerste antenneleddene (scapus og pedicellus) er gulbrune, de øvrige ensfarget mørke. Forvingene er klare og gjennomsiktige med mørke lengderibber, og tverribbene er mørke og skyggete, om enn ikke alltid så påfallende. Fra radius utgår tre sidegrener. Bakvingene er klare med mørke lengderibber og høyst tre eller fire tverribber. Forvingelengde 4–5,5 mm.
Forvekslingsarter
S. klapaleki kan først og fremst forveksles med S. elegans, som også har to lyse ledd innerst i antennene, men denne har bare to sidegrener fra radius, S. klapaleki har tre. S. fuscescens har tre sidegrener fra radius, men har alle antenneledd ensfarget mørke. Hos S. klapaleki er forvingenes tverribber dessuten skyggete og står i kontrast til lengderibbene, men de hos S. fuscescens er verken skyggete eller fremhevet. Overflatisk kan S. klapaleki likne flere av Sisyra-artene, som imidlertid lett kjennes på at tverribbene i costalfeltet er enkle. Hos S. klapaleki og de øvrige Sympherobius-artene er disse forgrenete.
Levevis
Arten holder til på eik og andre løvtrær. Det eneste danske (og nordiske) eksemplaret ble banket ned fra sommereik. Både larver og voksne er rovdyr. Undersøkelser fra Tyskland viser at S. klapaleki oftest oppholder seg høyt oppe i trekronene, de gikk i gule fat som var plassert 15 meter oppe i eiketrær. Det betyr at man sjelden finner arten ved tradisjonell banking på lave trær og busker. Det ser også ut til at den kun sjelden kommer til lys.
Livssyklus
Artens livssyklus er ikke kjent, men flygetiden er fra mai til september. Det er én eller to generasjoner i året.
Utbredelse
S. klapaleki er i Norden bare kjent fra Danmark, hvor den ble registrert den 12. august 2014; ett enkelt eksemplar ble funnet på en lokalitet i Midtjylland. Arten er kjent fra flere mellom-europeiske land, og det ser ut til at den nå brer seg mot nord. I Storbritannia ble den funnet først i 1994 (men bestemt først i 1998).