Brunvoksvinge
Parasemidalis fuscipennis
Parasemidalis fuscipennis er vidt utbredt, men har små bestander.
Kjennetegn
Hodet er mørkebrunt og sterkt glinsende, og antennene er mørkebrune med 26–34 ledd. Vingene er gråbrune med mørkebrune ribber, hvis en fjerner vokslaget. Både i for- og bakvingen er tverribben mellom Cu1 og M plassert nærmere vingebasis enn Ms forgreningspunkt. Hele dyret er normalt dekket av en hvit voks som levende, og fremstår derfor som ensfarget hvitt. Forvingelengde 2,2–2,7 mm.
Forvekslingsarter
P. fuscipennis bestemmes lett til slekten Parasemidalis ved hjelp av ribbenettets utseende, og dette er eneste europeiske representant for slekten – dermed kan både hanner og hunner lett bestemmes. Arten kan overflatisk likne Semidalis aleyrodiformis, men igjen kan plasseringen av tverribben mellom Cu1 og M avgjøre: hos P. fuscipennis ligger denne tverribben innenfor Ms forgreningspunkt, hos S. aleyrodiformis ligger den utenfor.
Levevis
Arten lever i barskoger, og muligens også i lyngheier. Den er bundet til bartrær, og man finner den særlig på furu og einer. Det hender av og til at man finner voksne dyr på løvtrær, men yngling forekommer neppe på slike. Både larver og voksne er rovdyr som lever av mange slags små insekter og andre småkryp. Undersøkelser tyder på at langt de fleste individene oppholder seg høyt oppe i trekronene. Det stemmer f.eks. overens med at nesten alle kjente danske eksemplarer er fanget i forbindelse med lysfellefangst i 17,5 meters høyde på taket av Zoologisk Museum i København. Det er generelt mange funn fra lysfeller, men den er også tatt i gule fat som var plassert 17 meter oppe i furutrær i Tyskland. I Norge er det også funn fra lysfeller, men i tillegg en del fra malaisefeller og et enkelt funn fra vindusfelle.
Livssyklus
Vi vet lite om denne artens biologi og livssyklus. Det er ganske sikkert tre larvestadier, og larven overvintrer sannsynligvis i tredje stadium, gjemt i en silkekokong som den selv har spunnet. Flygetiden i Norge er juni og tidlig juli.
Utbredelse
Første funn av P. fuscipennis i Norge stammer fra et lysfellemateriale fra Klæbu i Sør-Trøndelag fra 1971 (leg. K. Aagaard og J.O. Solem). Den er senere funnet i flere fylker på Sørøstlandet. Arten er ellers utbredt men fåtallig i hele Norden (utenom Island), og den finnes i Mellom- og Nord-Europa, samt i Nord-Amerika, inklusive Mexico.