Toppskarv
Gulosus aristotelis
Toppskarven kjennetegnes i hekketiden på sin jevnt mørke (grønnglinsende) fjærdrakt og en fjærtopp på hodet.
Toppskarv er den minste av de to skarvartene i Norge. Den er mer marin enn storskarven og forekommer sjelden inn i fjordene. Begge skarveartene er typiske fiskespisere.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Toppskarven har irrgrønne øyne og en gul basis ved nebbroten. Reiret plasseres ofte skjult i steinur.
Toppskarvens fjærtopp vises best tidlig i hekkesesongen. Når de første eggene er lagt forsvinner den fort.
Toppskarven er på størrelse med en and, men med slankere kroppsbygning og lang hals og et spisst nebb som avsluttes i en krok ytterst. Fjærdrakten virker på avstand helsvart, men hvis man kommer nær, ser man at den har en grønn metallglans. I paringstiden har begge kjønn en karakteristisk fjærtopp på hodet. Hannens fjærtopp er gjerne større og kraftigere enn hunnens. Denne forsvinner når parene har etablert seg og rugingen har startet. Øynene er grønne og munnvikene kraftig gulfarget. Hannen er litt større enn hunnen og har en kraftigere hodeprofil med litt tykkere nebb. I hekketiden kan også hannene kjennetegnes på en «rapende» lyd, mens hunnenes lydytring minner om en fresende slange. Ungfuglene har en brun fjærdrakt med lys buk inntil de er to år gamle. En voksen toppskarv veier 1,8–2,5 kg.
Biologi
Toppskarven hekker som regel i kolonier som ofte ligger i beskyttede deler av den ytre skjærgården, gjerne ved klippekyster i nærheten av noe dypere farvann. Reiret plasseres i skjul i steinur eller inne i bergsprekker, men kan også ligge åpent. Den kan også hekke i fuglefjell og legger da gjerne reiret på hyller i berget. Noen ganger ligger reirene i gamle rorbuer, båtvrak eller lignende konstruksjoner.
De eldste fuglene er de første til å vende tilbake til hekkeplassene om våren, og de første eggene legges av og til allerede i slutten av april. Men før den tid har toppskarvene vært gjennom en viktig periode. Hannene må okkupere reirterritorier og finne seg en make. Hos skarvene er det hunnene som velger. De foretrekker eldre, kraftfulle hanner med flott fjærpryd på hodet og med en trygg og god reirplass. Først når parene er etablert starter reirbyggingen. Paringen foregår på reiret. Det mest vanlige er at eggene legges i midten av mai, men det er stor variasjon. Mange av eggene går tapt av ulike årsaker. Måker, ravn og kråke stjeler egg, og noen ganger kan storsjøen vaske bort de nærmeste reira. Men skarvene legger gjerne et nytt kull om ulykken skulle være ute. Utover våren og sommeren er det derfor vanlig å finne både nylagte egg og store unger samtidig. Hunnen legger vanligvis 2–4 egg som ruges én måned. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter ca. femti dager. Etter det kan de ennå mates av foreldrene en måneds tid framover.
Toppskarven er en spesialisert fiskespiser som fanger byttet under vann. Den er en meget effektiv svømmer og kan dykke ned mot 60 meters dyp. Den finner ofte næring i tareskogsområder, eller over sand- eller grusbunn på 20–40 meters dyp, enten nær bunnen eller i de midlere vannmasser. I Norge er sil (tobis) Ammodytes spp. og de yngste årsklassene (0- og 1-gruppe) av torskefisk, fortrinnsvis sei, den viktigste næringen.
Toppskarvungene mates av foreldrene i ca. 50 dager, og forlater først reiret når de har fått en fjærdrakt som ligner de voksne.
Utbredelse
Toppskarven er utbredt i Europa og Nord-Afrika. Den underarten som hekker hos oss, finnes ved Atlanterhavets kyster så langt øst som til Kolahalvøya. Ellers er toppskarven vanlig på De Britiske øyer og Island og hekker fåtallig på nordkysten av Frankrike og Spania. I Middelhavet og Marokko finnes andre underarter. Hos oss forekommer arten vanligst fra Rogaland til Sør-Varanger, men den begynner nå også å etablere seg i Skagerrak. De viktigste hekkeområdene i dag er Kjørholmane utenfor Stavanger, Runde, Froan, Sklinna, Røst og Lille Kamøy i Vest-Finnmark. I vinterhalvåret er toppskarven vanlig langs hele Norskekysten, men opptrer mer fåtallig i de to nordligste fylkene og i østlige deler av Skagerrak. Viktige vinterområder er Vest-Agder fra Lindesnes og vestover, Rogaland, Nordhordland, Møre og Romsdal, de ytre kystområdene i Sør-Trøndelag, Vikna, Sør-Helgeland og Lofoten. Arten har en ren marin utbredelse og går normalt ikke inn i fjordene slik som storskarven.
Forvekslingsarter
Toppskarven er mindre og slankere enn storskarv. De voksne fuglene har en jevnt farget kropp uten de hvite tegningene som storskarvene har i hekketiden. På nært hold er de gule nebbvikene karakteristiske. I flukt har toppskarvene kjappere vingeslag enn storskarvene.
Kilder
Anker-Nilssen T, Barrett RT, Lorentsen SH, Strøm H, Bustnes JO, Christensen-Dalsgaard S, Descamps S, Erikstad KE, Fauchald P, Hanssen SA, Lorentzen E, Moe B, Reiertsen TK og Systad GH (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. – SEAPOP, Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.
Mitchell PI, Newton SF, Ratcliffe N og Dunn TE (2004). Seabird populations of Britain and Ireland. Results of the Seabird 2000 census (1998-2002). T & AD Poyser, London. 511s.