3IK Landformer knyttet til jordas indre krefter

–GL Glintrand er et eksempel på en landformenhet som (i likhet mange andre landformeheter) er knyttet til bergartenes struktur. Akkurat som landformene er bergartene dannet av prosesser knyttet til jordas indre og ytre krefter. Fjellkjeder er dannet som resultat av kollisjoner mellom kontinenter fulgt av at tjukke bergartslag er skjøvet over hverandre. Kanten av et slikt skyvedekke framstår ofte i landskapet som en brattkant, en glintrand. En typisk glintrand er fra noen titalls til flere hundre meter høy og kan strekke seg som sammenhengende brattkant over lange avstander. Tilsvarende landformer med mye mindre utstrekning (små «benker» eller bratte partier i landskapet med høyde fra 1 til 50 meter) er vanlige, men inkluderes ikke i landformenheten glintrand.

– Skyvedekker er vanlig langs hele den norske fjellkjeden («Langfjella»), og glintrand forekommer derfor mange steder. Typiske eksempler er kanten av Hallingskarvet (Hol, Buskerud) og «gaissene» i Finnmark. Stedvis finnes bare en rest av skyvedekket igjen som et platåfjell (det mest kjente eksemplet er Hårteigen på Hardangervidda).

–HA Havbunnsskorstein dannes der det strømmer ut vann med høyt trykk og temperaturer opp til 400 ºC med høye konsentrasjoner av suspenderte eller løste komplekse kjemiske forbindelser (se beskrivelse av natursystem-hovedtypen M12 Varm havkilde, som er gjensidig knyttet til landformenheten havbunnsskorstein). Havbunns­skorsteiner finnes i forbindelse med midthavsrygger. Havbunnsskorsteiner har svært særpreget utseende og kan ofte minne om høye skorsteinspiper. De har også helt spesielle økosystemer knyttet til seg der kjemiske prosesser erstatter fotosyntesen som grunnleggende livsforutsetning for mange organismer. Flere kategorier av havbunnsskorstein er beskrevet; blant annet hvit skorstein (white smoker) og svart skorstein (black smoker) som skiller seg med hensyn til temperaturen i utstrømmingsmaterialet. Havbunnsskorsteiner er knyttet til den atlantiske midthavsryggen. Det mest kjente området med havbunnsvulkaner i norske farvann er Mohns rygg nordvest for Jan Mayen. Nye havbunnsskorsteiner oppdages stadig; utforskingen av den atlantiske midthavsryggen er bare i startfasen.

–KA Kalkrygg. I jordas mellomalder ble det avsatt store mengder kalk og kalkholdig leire (for det meste skall og andre strukturer fra dyr) i et stort hav som dekket store deler av det som i dag er Norge. I løpet av millioner av år ble disse avsetningene til bergartene kalkstein og leirstein som ved den kaledonske fjellkjedefoldingen ble til dels sterkt omdannet, til marmor, glimmerskifer, hornfels og amfibolitt (se NiN[1]AR19: Fig. 2). Lengre unna fjellkjeden, der folde- og skyvekreftene ikke virket så sterkt, ble bergartene mindre sterkt omdannet, men allikevel foldet. Fordi kalkstein er mer motstandsdyktig mot erosjon enn leirstein, står kalksteinen opp over «havslettelandskapet» som karakteristiske landformer, kalkrygger. Kalkrygger er vanligvis noen titalls meter høye, 100–500 m breie og 1–10 km lange, men tilsvarende mindre former er også vanlige.

– Kalkrygger finnes først og fremst i Oslofeltet. I Grenland (Bamble, Porsgrunn og Skien kommuner, Telemark) og i lavlandet vest for indre Oslofjord (Bærum og Asker kommuner i Akershus, og Oslo) utgjør de et karaktertrekk i landskapet. I Hole og Ringerike (Buskerud) er foldingen av bergartene mindre skarp, slik at kalkåsene har form av cuesta, en kalkrygg formet som en ås som er bygd opp av svakt skråstilte sedimentære lag der formen på åsen følger lagkanten slakt på den ene siden av åsen og bryter bratt på tvers av lagene på den andre siden. Begrepet cuesta brukes også om tilsvarende landformer som ikke består av kalkholdig stein, men av andre lagdelte bergarter.

–MD Mudderdiapir er en uregelmessig haugformet landform på havbunnen som kan bli opp til 70 m høy. Diapirene er vanligvis strukturløse, og går gradvis over i omliggende sedimenter. Vanlig utstrekning på én mudderdiapir er noen hundre meter. Mudderdiapirer kan danne sammenhengende felt som strekker seg over flere kilometer. Mudderdiapirer dannes på grunn av vertikal ustabilitet i havbunnen, for eksempel som resultat av at vannholdige sedimenter overleires av tyngre, vannfattige sedimenter, utrasing, eller unormalt høy utstrømming av væsker fra dypere lag. Mudderdiapirer er særlig kjent fra havbunnen på Vøringplatået (kontinental­skråningssletta utenfor Midt-Norge).

–MV Muddervulkan er en vulkanliknende (ofte svakt kjegleformet) struktur på havbunnen, bygd opp omkring et kildepunkt med periodiske eller kontinuerlige utbrudd av vann med suspendert finmateriale (leire), gasshydrater, gass eller (av og til) også olje. Den eneste kjente større muddervulkanen på norsk territorium der det finner sted konsentrerte utslipp av metanhydrat, er Håkon Mosby muddervulkan på havbunnen i Barentshavet. Den er omkring 1 km brei.

–SP Sprekkedal. Mer eller mindre all berggrunn er gjennomsatt av svakhetsoner, for eksempel forkastninger. I slike svakhetsoner får erosjonen ekstra godt tak, og mange steder har det funnet sted dypforvitring (se NiN[1]AR29, kapittel D). Senere har det dypforvitrede materialet blitt fjernet ved erosjon fra elv, bre og/eller hav (bølger). Resultatet er mer eller mindre dype daler, tidvis kløfter og søkk i landoverflaten, sprekkedaler, som krysser terrenget uavhengig av terrengformasjonene for øvrig (i Norge er disse for det meste er skapt av isens bevegelse og elvenes dreneringsretning). Sprekkedaler er middels store landformer. Typiske dimensjoner er dybde fra én til flere titalls meter og bredde (ved kløftas åpning opp mot landoverflaten) ned til en svært trang kløft (én meter eller mindre); lengden kan variere mye (flere hundre meter lange sprekkedaler er ikke sjeldent). Lokale navn på sprekkedal er glove (Vestfold) og klove (Østfold). Mindre former med tilsvarende opprinnelseshistorie betegnes søkk, mens store former av denne typen faller inn under begrepene dal og fjord (for eksempel Sørfjorden i Hardanger). Områder med svært tett og velutviklet mønster av sprekkedaler betegnes ofte «sprekkedalslandskap».

– De fleste områder i Norge har et tett mønster av sprekker og svakhetsoner i fjellgrunnen som fremtrer som et intrikat mønster av daler, kløfter, søkk og svake lineære forsenkninger i landskapet. For å betegnes som sprekkedal skal en dal være tydelig avsatt, bunnen (om det finnes noen bunn) skal fortrinnsvis være flat og kantene skal være bratte. Sprekkedaler kan ha form som smale kløfter med stup på begge sider og (noe) rasmateriale i bunnen. Et «sprekkedalslandskap» karakteriseres av stor variasjon mellom natursystemer over korte avstander.

– Sprekkedal forekommer kanskje mest typisk i lavlandet omkring Oslofjorden. Ytre del av grunnfjellsområdene i Østfold brukes ofte som eksempel på et «sprekkedalslandskap» [landskap med sprekkedal som karakteriserende landform].

–UG Utstrømmingsgrop (= pockmark) er en samlebetegnelse for små groper eller kratere, først og fremst på havbunnen, som oppstår der det strømmer ut mindre mengder av gass og/eller væske. Utstrømmingsgroper kan bli opptil 100 m i diameter og 10 m dype, men oftest er de mindre. Utstrømmingsgroper forekommer også i ferskvann i forbindelse med konsentrerte grunnvannsframspring (natursystem-hovedtypen L5 Ferskvannskildebunn). Utstrømmingsgroper finnes ofte flere sammen i svermer eller større felt med stor tetthet av kratere som sammensatt landform. Utstrømmingsgroper forekommer i tilknytning til mindre oppkommer av gass og/eller vann, og finnes spredt på kontinentalsokkelen og i ferskvannssystemer (Brabrand et al. 2005).

–VU Vulkan er den mest karakteristiske landformenheten som er knyttet til jordas indre krefter. En vulkan er en åpning i jordskorpa der flytende magma, stein og gass trenger opp til jordoverflaten og tidvis strømmer utover vulkanens sider. Kontakten med luft gjør at de flytende steinmassene avkjøles og størkner. Vulkaner bygger derfor over tid opp karakteristiske, oftest kjegleformete fjell. Det finnes mange typer vulkaner (se http://pubs.usgs.gov/gip/volc/cover2.html). Den eneste aktive vulkanen i området som dekkes av NiN, Beerenberg på Jan Mayen, er en såkalt stratovulkan, en sammensatt vulkantype som danner høye fjell med bratte sider. De enkelte vulkanutbruddene (i en og samme vulkan) kan ha svært ulike forløp, og det er også stor variasjon i egenskapene til materialet som blir avsatt (lava, aske etc.).

– Det finnes ikke aktive vulkaner på det norske fastlandet i dag. Den eneste aktive vulkanen innenfor området som dekkes av NiN er Beerenberg på Jan Mayen (2277 m o.h.), som hever seg over 4000 m over havbunnen omkring. Beerenberg ligger på den midt-atlantiske ryggen og er verdens nordligste aktive vulkan. Beerenberg er en såkalt stratovulkan, en sammensatt vulkantype som danner høye fjell med bratte sider.