Brunbjørn
Ursus arctos
Brunbjørn er det største rovpattedyret i Fastlands-Norge. Arten overlever den skandinaviske vinteren ved å gå i hi, hvor den sparer energi ved å senke kroppstemperaturen til ca. 33 °C.
- Innhold
- Kjennetegn
- Utbredelse
- Levevis
- Reproduksjon
- Fiender, parasitter, sykdommer
- Sportegn
- Siden siteres som:
Kjennetegn
Brunbjørn har en kraftig kroppsbygning og er det største rovpattedyret på det norske fastlandet. Hannbjørner kan veie 100 til 325 kg, og er betydelig større enn binner som gjerne veier fra 60 til 200 kg. Lengden på kroppen kan variere fra 130 til 250 cm. Halen er kort og hodet rundt, med karakteristiske avrundede og opprette ører. Beina er forholdsvis korte og selv på en velvoksen bjørn er ikke skulderhøyden mer enn ca. én meter. Skulderpartiet fortoner seg som en kuppel, som er godt synlig selv på lang avstand. Pelsen er vanligvis ensfarget sjokoladebrun, men det kan forekomme både lysere og mørkere individer.
Utbredelse
Brunbjørn finnes i det meste av Nord-Amerika og Eurasia. I Spania, Italia, Frankrike og enkelte østeuropeiske land finnes det isolerte bestander. I Norge lever brunbjørn hovedsakelig i grensetraktene mot Sverige, i Sør- og Midt-Norge og i Finnmark. Arten trives best i barskogområder, særlig gammel skog som ikke har vært drevet på lenge. Den liker også godt at terrenget er litt ulendt og vanskelig tilgjengelig. Brunbjørn benytter i mindre grad myrområder og flatt terreng.
Levevis
Bortsett fra i paringstida lever brunbjørnen alene innenfor faste territorier og aktivitetsområder.
Brunbjørnen spiser både kjøtt og plantekost. Elg- og reinkalver er et ettertraktet bytte mange steder.
Gjørmebad.
Bjørneskit varierer i utseende, alt etter hva bjørnen har spist. Denne bjørnen har åpenbart spist bær.
Bortsett fra i paringsperioden lever brunbjørn alene innenfor faste territorier og aktivitetsområder. Det kan være stor overlapp mellom hjemmeområdene, siden brunbjørn ikke nødvendigvis forsvarer grensene. Størrelsen på hjemmeområdet varierer mye, men i Skandinavia har binnene i snitt et kjerneområde på 400-500 kvadratkilometer mens bamsenes område er på 1400-1500 kvadratkilometer. Binner med unger har mindre områder. Bamser som lever i utkanten av utbredelsesområdet kan ha hjemmeområder på opptil 28 000 kvadratkilometer, siden de må vandre svært langt for å finne make. I realiteten kan derfor en bamse i den skandinaviske bjørnestammen dukke opp nær sagt hvor som helst i Norge eller Sverige.
Brunbjørn kommuniserer med hverandre med både kroppsspråk, lyder og lukt. Territoriet markeres med å bite og klore på trær. Dyrene etterlater dessuten luktstoffer ved å rulle seg på marka eller gni seg mot trærne, men det er også viktig med lukt fra urin og ekskrementer. Luktesansen står særlig sentralt når brunbjørn skal finne make, og bamser er særlig følsomme for lukta av brunstige binner. De holder dessuten oversikt over hvor andre hannbjørner er gjennom lukt, slik at de unngår unødige konfrontasjoner. For en binne med unger er det også viktig å unngå bamser, siden de godt kan ta livet av ungene.
Bjørn besitter et stort lydrepertoar, selv om de vanligvis er stille. Arten er kjent for å brumme, men de andre lydene er ikke så lette å beskrive. Når binna kaller på ungene kan de svare med å klynke, skrike eller bjeffe. Hvis en unge blir skremt utstøter de et høyt vræl, og mora responderer ofte da med lave bjeff. En aggressiv bjørn reiser seg på bakbeina og knurrer med blottede tenner. Den vanligste grunnen til at en bjørn står på to bein er imidlertid å få bedre oversikt og lettere oppfatte lukt, slik at den oppdager eventuelle farer.
Brunbjørnen spiser både kjøtt og plantekost. Vegetabilsk kost er likevel viktigst, særlig om høsten. Blåbær og krekling er rike på karbohydrater, noe som er nyttig når dyrene bygger opp et lager av underhudsfett. Bjørn er imidlertid også glad i både rognebær, tyttebær, turt og kvann. Når dyrene kommer ut av hiet om våren har de stort behov for proteiner for å bygge opp muskelmassen, og da spiser de alt fra ferske spirer til maur. Maur er rik på både fett og protein og bjørnen kan fortære store mengder maur gjennom sommerhalvåret. Ellers er sau på utmarksbeite et lett bytte for bjørnen. Elg- og reinkalver er også et ettertraktet bytte mange steder. Bjørn kan også ta til takke med åtsler og søppel, og sistnevnte blir et problem dersom enkeltindivider venner seg til å komme nær bebyggelse.
Reproduksjon
Bjørneungene kan holde seg sammen med mora fra ett til fire år. I løpet av denne tiden må ungene lære seg å jakte og finne mat.
En gammel maurtue, eller nedfallstrær der røttene er delvis dradd opp, er et vanlig utgangspunkt for hi. Bjørnen graver seg inn til det blir et passe stort hulrom. I områder med lett jord kan dyrene grave seg inn i bakken nær sagt hvor som helst, og i enkelte tilfeller lager de bare en seng av bar og lyng og lar seg snø ned på mer eller mindre åpen mark.
For å overleve vinteren sparer bjørnen energi ved å sove seg gjennom de kaldeste månedene. I hiet senker bjørnen kroppstemperaturen med fire-fem grader til ca. 33 grader. Da senkes hjertefrekvensen, produksjonen av urin opphører og fordøyelsesfunksjonen stopper. På tross av dette mister dyrene mye vekt. I snitt blir bamsene og binnene henholdsvis 22 og 40 prosent lettere. Vanligvis ligger brunbjørn i hiet fra oktober til april, men det varierer. Undersøkelser fra Sverige viser at bjørn nord i landet ligger i vinterdvale en måned lengre enn sine artsfrender i sør. Et stort lager av underhudsfett gjør også at en bjørn går seint i hi og kommer tidlig ut om våren. Slik blir også perioden med næringsopptak forlenget. Binner med unger og drektige binner går tidligere i hi enn bamsene.
En gammel maurtue er et vanlig utgangspunkt for hi. Det samme er nedfallstrær der røttene er delvis dradd opp. Bjørnen graver seg innunder rota eller tua til det blir et passe stort hulrom. Så drar den tørt gress, mose og lyng inn som underlag. Hiplassen kan imidlertid variere en god del. I områder med lett jord kan dyrene grave seg inn i bakken nær sagt hvor som helst, og i enkelte tilfeller lager de bare en seng av bar og lyng og lar seg snø ned på mer eller mindre åpen mark. Eldre bjørner er mer omhyggelig med valg av hi enn yngre, så antagelig er det snakk om en læringsprosess. Det er ikke alltid like lett for bjørnen å slå seg til ro i hiet. Undersøkelser fra Sverige viste at én av ti bjørner forlot hiet fordi de hadde blitt forstyrret av mennesker. Disse individene mistet mye energi, og faren for at drektige binner aborterte ble tidoblet.
Brunbjørn blir kjønnsmoden ved tre- til syvårsalderen. Tidspunktet varierer med blant annet næringstilgang. Selv om hun kanskje har fått kull før, er en binne i Skandinavia vanligvis 6 år når hun første gang klarer å få en unge til å overleve det første året. Paringstiden er fra mai til juli, og da kan dyrene streife langt for å finne en partner. Binna og bamsen holder ofte sammen i to til fire uker når de har funnet sammen, men noen ganger betraktelig kortere. Brunbjørn har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det befruktete egget fester seg i livmora, slik at fosterutviklingen starter, først når binna har lagt seg til ro for vinteren. Den aktive drektighetsperioden er bare på seks til åtte uker, noe som betyr at ungene blir født mens binna enda ligger i hi i januar-februar. En binne som ikke har nok fettreserver til både seg selv og ungene vil imidlertid abortere. Ressurstilgangen begrenser på denne måten tilveksten til bestanden.
En binne får vanligvis to til tre unger, men kan få opptil fire. Ungene blir født med flere dagers mellomrom. Nyfødt veier de mellom 300 og 600 gram og måler 25 cm. I tillegg er de nærmest hårløse, blinde og uten tenner. Etter fire til fem uker åpner de øynene. Fram til våren lever de utelukkende på morsmelk, men når de blir 7-9 kg er de stand til å følge mora og ta til seg fast føde. Når de er 3 måneder veier de om lag 15 kilo og har fullt utviklede melketenner. Binnene har melk i to og et halvt år, og ungene kan holde seg sammen med mora i opptil fire år. Dette varierer med næringstilgang og breddegrad, og i sørlige deler av utbredelsesområdet kan ungene forlate mora allerede etter ett år. Tiden sammen med mora er imidlertid svært viktig, ettersom ungene må lære å jakte og finne mat. De må også lære seg å unngå voksne hannbjørner, som gjerne dreper unger de ikke er sikre på farskapet til. Vanligvis gjør de dette for at binnene skal komme i brunst, men dårlig tilgang på mat kan også ligge bak. I Skandinavia går det i snitt 2,5 år mellom hver fødsel der ungene blir over ett år. Når binnen har passert 20 år kommer de i en slags overgangsalder, som gjør at sannsynligheten for å få unger synker betraktelig.
Fiender, parasitter, sykdommer
Brunbjørn kan bli svært gammel. I fangenskap har bjørn blitt over 50 år, selv om de normalt ikke blir stort eldre enn 30 år. Dødeligheten er imidlertid høy hos unge dyr, og gjennomsnittsalderen er derfor langt lavere. Hos voksne bjørner er dødeligheten lav. I Skandinavia er det dokumentert at 19 prosent av hannbjørner og 38 prosent av binner er i live når de er 20 år gamle.
Sportegn
Brunbjørnspor, høyre framfot.
Brunbjørnspor, venstre bakfot.
Spor av elg (til venstre) og brunbjørn.
Maurtue etter besøk av brunbjørn.
Maurtue etter besøk av brunbjørn.
Maurtue etter besøk av brunbjørn.
Bjørneskit varierer i form og farge, alt etter hva bjørnen har spist.
Bjørneskit varierer i form og farge, alt etter hva bjørnen har spist
Bjørneskit varierer i form og farge, alt etter hva bjørnen har spist
Bjørneskit varierer i form og farge, alt etter hva bjørnen har spist.
Bjørneskit varierer i form og farge, alt etter hva bjørnen har spist.
Siden siteres som:
Bevanger K. Brunbjørn Ursus arctos Linnaeus, 1758. www.artsdatabanken.no/Pages/180928. Nedlastet <dag/måned/år>