På strender som tilføres store mengder sand fra havet, og hvor vind transporterer sanden videre innover land, vil det normalt utvikles sanddynemark. SS Sandstabilisering gir uttrykk for den økende stabiliseringen av sanddynene med økende avstand fra strandlinjen, som følge av vegetasjonsetablering.

Med økende avstand fra stranda øker tiden siden suksesjonen startet og samtidig endrer flere viktige miljøegenskaper seg. Sandtilførsel og vindforstyrrelse avtar, sanden stabiliseres, og en gradvis utvikling av jordsmonn finner sted. Dette innebærer akkumulering av humus og økende evne til å holde på jordfuktigheten, men også utvasking av næringsstoffer og forsuring. Tettheten med arter øker et langt stykke ut i denne primære suksesjonen, før det flater ut, og etter hvert synker igjen. Begrepet «stabilisering» er valgt framfor «etablering» fordi stabiliseringen av sanden, og etter hvert også oppbyggingen av et humuslag, er de fundamentale prosessene i dynamikken i sanddyner.

SS Sandstabilisering er beskrevet som en egen kompleks miljøvariabel fordi forløpet av primærsuksesjonen ved stabilisering og kolonisering av flygesand skiller seg fra andre forløp av primærsuksesjoner. Dette gjelder både med hensyn til økologiske og geologiske prosesser.

Den dominerende landformdannende prosessen er virkningen av vind (aeoliske prosesser). I motsetning til suksesjoner på berg, er karplanter, og hovedsakelig sandbindende gras, de første innvandrerne. Moser og lav kommer først inn når sanden begynner å bli stabilisert. Primær suksesjon i andre fastmarkssystemer kjennetegnes ved oppbygging av et jordsmonn og akkumulering av mineralnæringsstoffer. Oppbygging av jordsmonn finner også sted gjennom et forløp av sandstabilisering, dvs. at en økende grad av stabilisering innebærer økende tykkelse på humuslaget. I motsetning til andre gradienter av primærsuksesjon så er det den «friske» sanden som tilføres i tidlige suksesjonstrinn som er rikest på mineralnæring. SS Sandstabilisering kommer til uttrykk som mer eller mindre distinkte soner fra strandlinja, gjennom åpen sanddynemark, og til bakenforliggende skogsmark. Sonasjon og suksesjon følger hverandre derfor i stor grad langs denne komplekse miljøvariabelen og endringen i artssammensetning er stor.

Basistrinn

De tidlige suksesjonstrinnene består av samfunn med få arter eller vegetasjonsfrie sandflater (SS∙a–c). Det foreligger ikke analyser som tallfester omfanget av endringer i artssammensetningen i de mer etablerte delene av gradienten (SS∙d–j) og inndelingen i basistrinn for disse delene er derfor tentativ. Estimater av gradientlengder for intervallet fra og med sandskogsmark (SS∙k) og til og med fastmarksskogsmark uten sandskogsmarkspreg (SS∙+), utført for et generalisert artslistedatasett, viser en observerbar forskjell i artssammensetning, som først og fremst gir seg utslag i soppfloraen.

Kunnskapsbehov

Fra tidligere er det utført grundige undesøkelser av vegetasjonen, med fullstendige artslister, bl.a. fra Lista og Karmøy. Det er allikevel behov for tallfesting av variasjonen av artssammensetningen langs SS Sandstabilisering. Dette gjelder fra og med der samfunn med flere arter begynner å opptre (SS∙d), og i hvert fall til og med der åpen dynehei går over i dyneskogsmark (SS∙i).