SP Slåttemarkspreg
Analyser av artssammensetningen i jordbruksmark viser en observerbar forskjell mellom mark som er beitet og mark som er slått. SP Slåttemarkspreg beskriver det dominerende hevdpreget for en jordbruksmark, og deler områdene inn i beitepreget eller slåttepreget mark.
- Innhold
- Basisklasser
Betegnelsene beitemark og slåttemark beskriver den dominerende hevdfaktoren, og er egentlig en generalisering av de sammensatte og svært mangfoldige hevdregimene som har gitt opphav til semi-naturlig og sterkt endret jordbruksmark. Innenfor hver av de to basisklassene finnes stor variasjon, for eksempel i hevdintensitet, beite- og slåttetidspunkt, beitetrykk, beitedyr, intervall mellom avsviinger, omfanget av manuell rydding osv.
Semi-naturlige slåtte- og beiteenger har en felles flora av lyselskende arter med evne til å regenerere raskt etter forstyrrelse. Slått og beite påvirker allikevel plantene på forskjellig måte slik at artssammensetningen ved ellers like forhold er noe forskjellig i en beite- og i en slåttemark. Mens beitedyr er mer eller mindre selektive, fjerner slåtten alle arter. Arter som er giftige, har torner, eller som smaker vondt har derfor et konkurransefortrinn i beitemark, men ikke i slåttemark. Omvendt kan velsmakende plantearter greie seg bedre i slåttemark. Beitemarksarter må tåle å bli spist på gjentatte ganger, og kunne regenerere raskt. Slåttemarka favoriserer tidlig-spirende arter som rekker å gjøre seg ferdig med blomstring og frøspredning før den tradisjonelle slåtten på sensommeren. Fordi tradisjonell slått medfører et gjentatt uttak av næringsstoffer er det også en fordel for plantene som rekker å trekke næring ned i rot og knopper før enga blir slått.
I beitemark blir næringsstoffene i beiteplantene delvis tilbakeført med gjødsel og urin fra beitedyra. Men næringsstoffene havner ikke på samme sted i beitemarka som de ble høstet av beitedyra. Dyrene forflytter næringsstoffene slik at arealer der dyrene ofte beiter etter hvert blir utarmet, mens blant annet hvileplasser blir tilført mye ekstra næring.
Gjødselruker kan kvele enkeltplanter, men også åpne nye muligheter, særlig for nitrogenelskende arter. Fordi beitedyra ofte holder seg unna gjødselflekker i lang tid, kan for eksempel stornesle Urtica dioica etablere seg der, og oppleve gode gjødselforhold kombinert med lavt beitetrykk. Sammenlignet med møkk gir urin lettere tilgjengelige næringsstoffer for plantene, samtidig som mye av nitrogeninnholdet i urin forsvinner til luft.
Beitemark favoriserer også planter med toleranse for tråkk og slitasje. Tråkk kan være ødeleggende for plantene, og de må enten ha evne til å tåle mekanisk påvirkning eller kunne respondere raskt etter skade. Dyrenes tråkk kan også lage hull og åpne flekker i vegetasjonen, noe som er gunstig for mange ett- og toårige planter, som ofte trenger gode spiringsforhold for å forynge seg effektivt. Kortlivede arter er derfor vanligere i beite- enn i slåttemark. Tråkk påvirker også plantene indirekte ved å forandre jordstrukturen, jordtemperaturen, og jordas evne til å holde på vann og oksygen. Mange tråkktolerante arter har derfor grunne rotsystemer.
Beitet eng er generelt mer grasdominert enn slåtteeng, og har ofte et sterkt innslag av «uspiselige» arter som bakkesoleie Ranunculus acris og tistler, eller busker av rose Rosa spp. og einer Juniperus communis. I beitemark er artene som regel mer flekkvis og ujevnt fordelt enn for slåttemark på grunn av tråkk, beitepreferanser og gjødselflekker. Nitrogenkrevende arter er vanligere i beitemark.
Eksempler på arter som først og fremst forekommer i beitemark er knegras Sieglingia decumbens, blåkoll Prunella vulgaris, finnskjegg Nardus stricta, hvitkløver Trifolium repens, bakkesoleie Ranunculus acris, markjordbær Fragaria vesca, kattefot Antennaria dioica og einstape Pteridium aquilinum.
Beitemark med spredte trær kalles hagemark, og kan inneholde mange ulike trær og busker. Ofte dominerer et treslag hagemarka, og gir opphav til betegnelser som eikehage, bjørkehage, einerhage osv.
Slåtteenger er generelt mer artsrike, og har større innslag av urter. Fordelingen av arter og individer er også jevnere, og ikke så flekkvis fordelt som i beitemark. Slåttemark har ofte en tett grasmatte med flere sjikt som veksler i betydning gjennom sesongen. Flerårige arter dominerer, men høstspirende, ettårige planter finnes også. Arter med lav toleranse for tråkk og beite, som for eksempel mange orkidéer kan være vanlige i slåttemark, det samme gjelder velsmakende plantearter som er utsatt for beiting, for eksempel rødkløver Trifolium pratense.
Eksempler på arter som først og fremst forekommer i slåttemark er flekkgrisøre Hypochoeris maculata, ballblom Trollius europaeus, rødknapp Knautia arvensis, hvitmaure Galium boreale, orkidéene engbrudespore Gymnadenia conopsea og søstermarihånd Dactylorhiza sambucina, hjertegras Briza media, prestekrage Chrysanthemum leucanthemum, storengkall Rhinanthus major, ormetunge Ophioglossum vulgatum, rødkløver Trifolium pratense, storblåfjær Polygala vulgaris, dunhavre Avenula pubescens, enghavre A. pratense, villtimotei Phleum pratense ssp. nodosum og jåblom Parnassia palustis.
Den tradisjonelle slåttemarka var oftest helt åpen, men kunne også inneholde spredte hasselbusker eller spredte trær. Lauveng og slåttemarksskog er slåttemark med henholdsvis spredte, eller tette forekomster av løvtrær som ble styvet eller lauvet til dyrefor. Det fantes også slåttemarker i skog og utmark, vanligvis betegnet som utslått eller utmarksslått. Det som ble slått i skogen var vanligvis åpne glenner der det fantes et feltsjikt å slå, gjerne etter en innledende svirydding eller svedjebruk. I gammel slåttemark som har vært i hevd i lang tid, er ofte mindre stein samlet i rydningsrøyser, mens store steiner ligger igjen på marka.
Hos noen arter varierer preferansen for slått eller beite mellom regioner innen Norge, og en del arter er mer avhengige av hevd nær kanten av sitt utbredelsesområde. Ballblom Trollius europaeus er for eksempel sterkt knyttet til semi-naturlig slåttemark i lavlandet i den sørvestre delen av sitt utbredelsesområde, mens den i fjellet og nordover kan forekomme både i beitemark og i kildevannspåvirket høgstaudeskog. Indikatorverdien til en del arter i semi-naturlig mark er derfor avhengig av geografi.
Selv om forskjellen i påvirkningsregime mellom beitemark og slåttemark i bruk gjenspeiles i en rekke egenskaper, kan det være vanskelig å skille slåttemark og beitemark fra hverandre. Slåttemark ble ofte høstbeitet og kanskje også vårbeitet, men ikke jevnlig påvirket av tråkk på samme måte som beitemarka. Forskjellene blir dessuten gradvis mindre desto lengre tid som har gått siden hevd. I løpet av det forrige århundret ble forproduksjon konsentrert til oppdyrka mark, med kunstgjødsel som viktigste gjødselkilde, og store arealer med tidligere slåttemark ble omgjort til beiter. Dette er en av hovedgrunnene til at det er vanskelig å skille semi-naturlig beitemark og slåttemark fra hverandre i praktisk kartlegging i dag. I tillegg ble mange av de gamle beitemarkene, som ofte hadde lavere produksjonsevne enn slåttemarkene, overlatt til gjengroing med trær, mens slåtteenger, som gjerne lå nærmere gårdene, ble brukt som beitemarker. Slåtteenger kan beholde slåttemarkspreget relativt lenge, særlig hvis de beites av storfe og beitetrykket ikke er for hardt. Men etter hvert vil de beiteømfintlige artene som karakteriserer slåttemarka forsvinne, mens arter som begunstiges av beite øker i mengde.
Hevdregimene har utviklet seg gjennom mange hundre år i nært samspill mellom befolkningens næringsbehov, kulturelle og økonomiske rammebetingelser, klima og andre naturgitte betingelser for en best mulig utnyttelse av arealer til matproduksjon. Også i tidligere tider ble utnyttelsen av jordbruksarealer endret, og arealer kan derfor ha blitt brukt på ulike måter i ulike perioder. Noen slike forskjeller reflekteres i artssammensetningen den dag i dag (Gustavsson 2007).
Mens SP Slåttemarkspreg er en lokal kompleks miljøvariabel som adresserer jordbruksmarkas dominerende hevdpreg som beitemark eller slåttemark, brukes tilstandsvariabelen aktuelt brukspreg til å beskrive dagens bruk. Endring eller opphør av hevd vil over år føre til at beite- eller slåttepreget svekkes og til slutt viskes helt ut. Hvor mange år dette tar vil avhenge av en lang rekke forhold.
Kunnskapsbehov:
Det er behov for en systematisk sammenstilling av arters preferanse for beitemark kontra slåttemark for ulike deler av landet. Det er også behov for en grundigere analyse av SP Slåttemarkspreg som en mulig flervariabel kompleks miljøvariabel, ved å se på hvordan de ulike enkeltmiljøvariablene samvarierer.
Basisklasser
Analyser av generaliserte artslistedatasett fra semi-naturlige enger og varig oppdyrket mark viser en observerbar forskjell mellom beitemark og slåttemark. SP Slåttemarkspreg er derfor delt i to basisklasser.