Massebalansen er en viktig miljøvariabel i mange natursystemer og den er positiv når nytt substrat akkumuleres i forbindelse med vannforstyrrelse. SE Sedimentbasert forstyrrelse adresserer slike effekter.

I havet og i innsjøer er vanligvis situasjonen at det oppstår bare en svak sedimentasjon fordi det meste av tilført materiale sedimenteres. Når vannhastigheten for eksempel i en elv er avtakende, så sedimenteres mye transportert suspendert materiale. SE Sedimentbasert forstyrrelse beskriver slike forhold og adresserer forstyrrelseseffekter av vedvarende, sterk sedimentasjon i bunnsystemer både i ferskvann og saltvann. 

Sedimentasjon finner sted for eksempel i ytre deler av deltaområder der elvevannmassene kommer fra breelver eller andre elver som transporterer mye masse. Her finnes gjerne en gradert sedimentasjon med de største og tyngste sedimentene innerst, og de minste og lette ytterst. SE Sedimentasjonsbasert forstyrrelse skiller seg altså fra steder som har en god balanse mellom tilførsel (sedimentasjon) og fjerning (erosjon) av sedimenter. Massebalansen er negativ når materiale eroderes og ER erosjonsutsatthet er motsatsen til SE Sedimentasjonsbasert forstyrrelse. Vannpåvirkningsintensitet (VF) adresserer også effekter av vann som forstyrrelse i ferskvannssystemer, men gjelder også forholdet til substratets kornstørrelse.  

Kunnskapsbehov: 

  • Det er behov for kvantitativ kunnskap om gradienter langs SE Sedimentbasert forstyrrelse. Dette gjelder først og fremst studier av vegetasjonen i deltaområder, som grunnlag for å avgjøre hvilken status variabelen skal ha ved inndeling i hoved- og grunntyper i NiN.

Basistrinn