V2 Myr- og sumpskogsmark
Myr- og sumpskogsmark med jordvanntilførsel er den eneste normale skogsmarkshovedtypen innenfor våtmarkssystemer.
V2 Myr- og sumpskogsmark er den vanligste skogsmarkshovedtypen innenfor våtmarkssystemer. Vanntilførselen i hovedtypen kommer fra jordvann (geogent vann), som er vann som har vært i kontakt med mineraljord (grunnvann).
I V2 Myr- og sumpskog foregår det ofte en produksjon av torv. Når produksjonen av organisk materiale er større enn nedbrytningen akkumuleres torv. Omfanget av torvakkumuleringen er avhengig av hvilke arter som dominerer, og vil typisk være størst der hvor torvmoser dominerer i feltsjiktet. Torvakkumuleringen avtar generelt med økende KA Kalkinnhold. Begrepet «sumpskog» brukes om tresatt våtmark med liten eller ingen produksjon av torv. Det er en gradvis overgang mellom torvjord på kalkfattig myr og sumpjord på mer kalkrik myr.
Miljøforholdene kan variere mye innenfor hovedtypen, med finskala veksling mellom tuer og fastmatter. Spesielt for sumpskogsmark er at røttene på trær, særlig gammel svartor, kan danne store sokler som hever treet over grunnvannsspeilet og gir treet bedre tilgang på oksygen. Soklene skaper «tuer» i en sumpskog og gir spesielle leveforhold for flere arter, særlig for moser, men kan også ha lite, sparsom eller ingen vegetasjon. «Tuene» blir dermed refugier for skogsarter når de har jorddekke. Hvilke arter som forekommer på en gitt tresokkel synes i stor grad å være styrt av tilfeldigheter.
Myr- og sumpskogsmark dominert av svartor Alnus glutinosa og gran, til dels med ansamling av vann og svak torvdannelse. Øst for Kolabonn, Jeløy, Moss, Østfold.
Definisjon og avgrensning
V2 Myr- og sumpskogsmark er den hovedtypen som normalt opptrer på tresatt våtmark med jordvannstilførsel, såfremt marka ikke i vesentlig grad er påvirket av andre spesielle miljøforhold (sLKM). For å inngå i definisjonen av skog («tresatt areal») skal trekronene dekke minst 10 % av arealet. Siden vannmetningen i marka begrenser trærnes vekst, er det bare krav om 2 meters høyde for å inngå i definisjonen for trær.
Stor nok tretetthet til å tilfredsstille definisjonen av tresatt areal er det som skiller hovedtypen fra myrkanter, som inngår i V1 Åpen jordvannsmyr.
V2 Myr- og sumpskogsmark (VM∙+) kan forveksles med fuktig T4 Fastmarksskogsmark (VM∙b), men skilles i prinsippet fra slik skog ved VM Vannmetningen i jorda. Fuktig T4 Fastmarksskogsmark kan også ha et betydelig innslag av fuktmarksindikatorer, som f.eks. torvmoser Sphagnum spp. Overgangen mellom T4 Fastmnarkssokgsmark og V2 Myr- og sumpskogsmark er ofte gradvis, med økende innslag av våtmarksarter.
Saltpåvirket myrskogsmark (SA∙b+) skal typifiseres som V8 Strandsumpskogsmark.
Grunntypeinndeling
Hovedtypen er delt i åtte grunntyper, basert på variasjon innenfor tre miljøvariabler:
KA Kalkinnhold (hLKM). Variabelen uttrykker variasjon i pH og innhold av viktige mineralnæringsstoffer, som medfører variasjon i artssammensetningen både i fastmarks- og i våtmarkssystemer. Kalsiumkonsentrasjonen i substratet (jord, vann, berg, bunn) er et godt uttrykk for variasjon langs variabelen og gir derfor opphav til navnet.
For V2 Myr- og sumpskogsmark er KA Kalkinnhold delt inn i de 3 trinnene kalkfattig og svakt intermediær (KA∙bcd), sterkt intermediær og litt kalkrik (KA∙ef) og temmelig til ekstremt kalkrik (KA∙ghi). Kombinert med to trinn for TV Tørrleggingsvarighet gir dette 6 grunntyper. Med økende KA Kalkinnhold vil torvakkumuleringen (TE Torvproduserende evne) avta, og sumpjord blir vanligere. Kalkrike myr- og sumpskoger (KA∙ghi) som er våte (TV∙cdef) domineres ofte av løsbunn (våtmarksoverflate uten mosedekke) fordi det produseres lite eller ingen torv (TE∙¤).
TV Tørrleggingsvarighet (tLKM). I våtmarksystemer beskriver variabelen «mykmatte-tue-gradienten», som styres av hvor langt under torvoverflata grunnvannsspeilet vanligvis ligger. Dette er en av de viktigste årsakene til variasjon i artssammensetning på myr.
Variabelen brukes for å skille mellom myr- og sumpskogsmatte (TV∙cdef) og myr- og sumpskogstue (TV∙ghijk). Disse forekommer oftest i veksling.
KI Kildevannspåvirkning (tLKM). Variabelen uttrykker hvordan variasjonen i «kildestyrke» påvirker artssammensetningen. Kildestyrke henviser til egenskaper ved det tilførte vannet, med hensyn på friskhet (oksygeninnhold), stabilitet i vanntilførsel, temperatur og kjemisk innhold samt muligens konsentrasjon av enkelte kjemiske stoffer.
Denne miljøvariabelen gir opphav til to grunntyper med svak kildevannspåvirkning (KI∙bc), men forskjellig KA kalkrikinnhold. KI Kildevannspåvirkningen viser seg i innslag av storbregner og høgstauder, samt spredte innslag av andre kildearter.
- V2-1 kalkfattig og svakt intermediær myr- og sumpskogsmatte
- V2-2 kalkfattig og svakt intermediær myr- og sumpskogstue
- V2-3 sterkt intermediær og litt kalkrik myr- og sumpskogsmatte
- V2-4 sterkt intermediær og litt kalkrik myr- og sumpskogstue
- V2-5 temmelig til ekstremt kalkrik myr- og sumpskogsmatte
- V2-6 temmelig til ekstremt kalkrik myr- og sumpskogstue
- V2-7 sterkt intermediær og litt kalkrik myr- og sumpskogsmatte med svak kildevannspåvirkning
- V2-8 temmelig til ekstremt kalkrik myr- og sumpskogsmatte med svak kildevannspåvirkning
Kartleggingsenheter 1:5000
Variasjon
Det finnes foreløpig ingen kunnskap om miljøvariabler som gir opphav til ytterligere variasjon innenfor hovedtypen.
Kunnskapsbehov
Det bør gjennomføres vegetasjonsøkologiske studier for å finne ut om variasjonen langs gradienten MF Myrflatepreg innenfor hovedtypen er stor nok til at den kan regnes som en underordnet miljøvariabel (uLKM).
Det bør undersøkes om myrskog influert av elvevann (limno-soligene myrskoger) skiller seg observerbart fra jordvannsmyrskog uten flomvannstilførsel. I så fall skal VT Vanntilførsel inngå i beskrivelsessystemet for V2 Myr- og sumpskogsmark som en uLKM.