Ferskvannskildebunn

Fordi grunnvannet i sterke kilder har nær konstant temperatur gjennom døgnet og året, skiller leveforholdene i og nær ferskvannskildebunn seg markert fra leveforholdene på annen ferskvannsbunn. På det norske fastlandet er kildevannet vanligvis kjøligere enn vann for øvrig. Artsmangfoldet i og ved ferskvannskildebunn er derfor lavere enn i tilstøtende områder uten kildevannspåvirkning, og kuldetilpassete arter dominerer. Innsjø- og elvekildebunn skiller seg fra grunnkilde- og torvmarkskildebunn ved å være del av større vannsystemer, som har betydning for artstilfanget.

De spesielle leveforholdene i og nær innsjø- og elvekilder er, liksom for havbunnskilder, relativt nylig oppdaget. Brabrand et al. (2005) oppsummerer kunnskapsstatus om innsjø- og elvekilder med utgangspunkt i observasjoner og undersøkelser i noen norske vassdrag.

Ferskvannskildebunn omfatter ferskvannsbunn som er sterkt påvirket av vann fra eustatiske (sterke) kilder. Ferskvannskildebunn kan oppstå som resultat av grunnvannsutspring direkte til elveløp eller innsjø (innsjø- og elvekilder). Oftere oppstår ferskvannskildebunn ved at eustatiske kilder med stor vannutstrømming i tillegg til, eller i stedet for, å gi opphav til et våtmarkssystem (natursystem-hovedtypen sterk kaldkilde), direkte gir opphav til et ferskvannssystem i form av en stor bekk, en liten elv eller et lite tjern som springer ut av kilden (grunnkilde). Bunnen i dette lille elveløpet eller tjernet tilhører ferskvannskildebunn i hele lengden hvor kildevannspåvirkningen tydelig kan spores i vannegenskaper og artssammensetning.

Vannet som strømmer ut i en innsjø- eller elvekilde er kildevann med stabil temperatur nær årsmiddeltemperaturen i området [gjerne mellom 2 og 5 ºC, avhengig av plassering i bioklimatisk sone; se NiN[1]AR21], det er rikere på løst karbondioksid og mindre rikt på løst oksygen enn overflatevann. Vanntilførselen er stabil og lite influert av variasjon i nedbørmengdene. I sommersesongen er kildevannet mye kjøligere enn overflatevannet. Dette gjenspeiles i lavt artsmangfold av fisk og bunndyr, med overvekt av kaldstenoterme arter, det vil si arter som foretrekker stabilt kjølige levesteder og som har lav toleranse overfor varmeepisoder. Som eksempler på bunndyr som klart synes å foretrekke innsjø- og elvekilder nevner Brabrand et al. (2005) steinfluen Nemoura cinerea, fjærmyggslekta Diamesa spp. og døgnfluen Baëtis rhodani. Elvekilder er et gunstig oppvekstområde for ørret- og røyeyngel. Det er vist at forekomst av kilder i regulerte elver øker overlevelsen hos laksefisk, som i perioder med lav vannføring søker tilhold i grunnvannspåvirkete deler av elveløpet.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Til grunn for identifisering av ferskvannskildebunn som egen natursystem-hovedtype ligger en antakelse om at et relativt konsentrert framspring av oksygenrikt vann har vesentlig betydning for artssammensetningen. Videre antas at det er en terskel i effekten av kildevannspåvirkning (KI) på artssammensetningen, derfor er KI oppfattet som en kompleks miljøfaktor som definerer hovedtypen men ikke brukes til å dele den videre i grunntyper.

Variasjon

Lite er kjent om variasjonen i artssammensetning knyttet til L5 Ferskvannskildebunn. Som en tentativ løsning er de tre typene av ferskvannskilder inkludert som grunntyper [basert på tLKM kildetype (KT)] og innenfor disse igjen er skilte mellom kalkfattige og kalkrike grunnkilder. Torvmarkskilder og innsjø- og elvekilder anses å representere så spesielle forhold at artssammensetningen enten er lite forutsigbar ut fra miljøegenskaper. LKM som er viktige på annen sedimentbunn i ferskvann er tentativt |inkludert som uLKM.

Kunnskapsbehov

Sammenstilling av generaliserte artslistedatasett for relevante plante- og dyregrupper for relevante LKM, først og fremst KT og KA.

Grunntypeinndeling

L5 er delt i 4 GT for kombinasjoner av tLKM 3 KT × KA.