Helofytt-ferskvannssump
Helofytt-ferskvannssump omfatter tette bestander av makrohelofytter, det vil si storvokste sumpplanter, omkring eller under grensa mellom ferskvannssystem og fastmarks- eller våtmarkssystem.
- Innhold
- Kartleggingsenheter
Helofytt defineres som «plante» som er tilpasset et liv i eller i nær tilknytning til vann (ferskvannsbunn, saltvannsbunn og/eller fjærebeltemark/bunn og/eller våtmark) gjennom forekomst av luftekanaler i rot, stengel og/eller blad; rota eller rotstokken kan mer eller mindre permanent stå i vann mens blader og blomster rager opp i «lufta».
Makrohelofyttene skaper et spesielt livsmiljø både for påvekstorganismer og bunndyr, slik at helofyttbeltet totalt sett har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten karplanter eller med mer spredtvoksende karplanter eller karplanter tilhørende andre livs- og vekstformer. Helofytt-ferskvannssump kan forekomme i kombinasjon med et relativt vidt spekter av sedimentegenskaper, og kan ikke entydig predikeres ut fra miljøforholdene. Det er sannsynlig at tilfeldigheter i spredning og etablering har betydning for hvor det finnes helofytt-ferskvannssump.
L4 Helofytt-ferskvannssump er produktive systemer, og ble mange steder utnyttet som fôrressurs, både til slått og beite. Så vel elvesnelle Equisetum fluviatile som store starr- (Carex spp.) og grasarter (f.eks. rørkvein-arter; Calamagrostis spp.) ble høstet. Utnyttelse av helofytt-dominert flommark til slått avtok parallelt med bruken av utmarka til høsting av fôr (se Fremstad & Elven 1999b). Det er uklart hvilken betydning bruken til beite og slått hadde (eller fortsatt har) på artssammensetningen i L4 Helofytt-ferskvannssump.
Helofytt-ferskvannssump. Bredden av humusrik sjø. Grasholt, Degernes, Rakkestad, Østfold.
Definisjonsgrunnlag og avgrensning
Bestander av store sumpplanter (helofytter) huser et karakteristisk samfunn av påvekstorganismer og har sterkt modifiserende effekt på bunndyrfaunaens artssammensetning. J. Økland & K. Økland (1996: 157ff) beskriver fordelingen av vegetasjon og bunndyr i Borrevannet. De skriver at bunndyrene kan fordeles på to klare grupper; en gruppe på 81 arter (45 % av alle arter) som bare finnes i sjølve innsjøen og en gruppe på 36 arter (20 %) som bare finnes i det de beskriver som 'våtmarker' i Vassbotn syd i innsjøen (grunt vann, mye finmateriale, dominert av takrør, nymfeider og sjøsivaks i sonering). Artene som forekom i sjølve innsjøen kunne fordeles på to klare grupper, 56 % foretrakk beskyttete steder med mye makrovegetasjon, bare 27 % på bølgeslagspåvirkete steder med steinstrand. Dette motiverer for å skille ut en egen hovedtype, L4 Helofytt-ferskvannssump, fra L2 Eufotisk limnisk ferskvannsbunn.
Helofytter (sumpplanter) er semi-akvatiske planter som vokser i og langs kanten av innsjøer og elver. De har hoveddelen av sine fotosyntetiserende organer over vannflata og et velutviklet rotsystem. Helofytt-begrepet er upresist og blir brukt i flere ulike betydninger. Terrestre botanikere har en tendens til å definere begrepet mye videre enn vannbotanikere, til også å inkludere «overgangshelofytter’ («helofytt-kantarter»; arter i utkanten av definisjonsområdet for helofytt-begrepet), det vil si arter som strengt tatt tilfredsstiller definisjonen av helofytt og som finnes på våte steder, f.eks. i våtmarkssystemer og langs kanten av vannforekomster ned til ca. 50 cm dyp, men ikke på dypere vann. Eksempler på overgangshelofytter er krypkvein Agrostis stolonifera, vassreverumpe Alopecurus aequalis, soleihov Caltha palustris, selsnepe Cicuta virosa, myrhatt Comarum palustre, gulldusk Lysimachia thyrsiflora og bukkeblad Menyanthes trifoliata. Hovedtypen L4 Helofytt-ferskvannssump er avgrenset til å inkludere tette bestander av makrohelofytter, det vil si storvokste helofytter, bestander av overgangshelofytter er ikke inkludert. Med «tett bestand’ mener en bestand med maksimal dekning (gjennom vekstsesongen) > 25 %. Til de viktigste makrohelofyttene hører kvass-starr Carex acuta, stautstarr C. acutiformis, nordlandsstarr C. aquatilis, dronningstarr C. pseudocyperus, blærestarr C, rhynchophysa, kjempestarr C. riparia, flaskestarr C. ristrata, sennegras C. vesicaria, elvesnelle Equisetum fluviatile, mannasøtgras Glyceria fluitans, kjempesøtgras G. maxima, takrør Phragmites australis, sjøsivaks Schoenoplectus lacustris, kjempepiggknopp Sparganium erectum, smal dunkjevle Typha angustifolia og brei dunkjevle T. latifolia. Makrohelofyttene danner oftest reinbestander eller blandings-bestander av to arter, og fyller i stor grad samme del av det økologiske rommet.
Enkelte makrohelofytter, først og fremst takrør Phragmites australis, men også dunkjevle-artene Typha spp., sjøsivaks Schoenoplectus lacustris og delvis også elvesnelle Equisetum fluviatile kan vokse ned til 2–3 m dyp, mens de øvrige stort sett forekommer på grunt vann (< 1 m dyp).
L4 Helofytt-ferskvannssump skiller seg fra fastmarka eller våtmarka innenfor ved å ha lavere artstetthet (antall arter pr. arealenhet), forårsaket bl.a. av ved at enkeltartsbestandene har mye større romlig utstrekning, og ved å ha blandingsbestander av flere arter.
Øvre grense for forekomst av makrohelofytt-dominerte bestander følger ikke strengt den definisjonsmessige øvre grensa for ferskvannssystemer mot fastmarkssystemer og våtmarkssystemer som trekkes der bunnen/marka er dekt av vann 50 % av tida. Samfunn av overgangshelofytter kan trekke noe nedenfor denne grensa, og makrohelofytt-dominerte bestander kan gå noe lengre inn mot land. Hovedtypen L4 Helofytt-ferskvannssump skal avgrenses på grunnlag av artssammensetningen og ikke på grunnlag av en teoretisk linje mellom vannstrand og landstrand.
Variasjon
Helofyttvegetasjonen blir i mindre grad influert av miljøgradienter som bestemmer vannets egenskaper enn den øvrige vannvegetasjonen, bortsett fra ytre deler av helofyttbeltet der vannkvaliteten (særlig humusinnholdet) setter grenser for hvor dypt planter kan vokse. De viktigste miljøvariablene som påvirker helofyttvegetasjonen er knyttet til sedimentenes egenskaper; kornstørrelsesfordeling og innhold av organisk materiale. Tettheten og tilgroingshastigheten av helofytter er størst i næringsrike områder (Mjelde 1986). Endringer i vannstands- og vannføringsforholdene ved regulering har vel så stor innvirkning på helofyttene som på vannplantene (Rørslett 1984, Hellsten 2001, Mjelde et al. 2013). På bakgrunn av tilgjengelig informasjon, er kalkinnhold (KA) tentativt inkludert som hLKM for L4, mens øvrige miljøegenskaper som er kjent for å kunne forklare noe av variasjonen i artssammensetning innenfor helofytt-dominert ferskvannsnatur, S3, IO og HU, er inkludert som uLKM. Den foreslåtte hovedtypetilpassete trinninndelingen av KA er harmonisert med trinndelingen av KA i L2 Eufotisk limnisk sedimentbunn.
Kunnskapsbehov
Sammenstilling av generaliserte artslistedatasett for relevante plante- og dyregrupper for flest mulig at de LKM som er inkludert som tLKM eller uLKM, for testing av framlegget til typeinndeling.
Forskning som adresserer variasjon i artssammensetning i L4 Helofytt-ferskvannssump og dennes relasjon til miljøforholdene.
Ny forskning eller sammenstilling av eksisterende data for å klarlegge sammenhenger mellom tettheten av helofyttbestandene og artssammensetning av andre artsgrupper, inkludert påvekstorganismer og bunndyr, med sikte på å komme fram til en operasjonell nedre bestandstetthetsgrense for L4.
Grunntypeinndeling
L4 er delt i 3 GT for hLKM KA.
