M13 Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel
Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel omfatter bunnsystemer i fjorder og poller der mangelfull vannsirkulasjon fører til permanent oksygenfrie (anoksiske) bunnforhold.
Fordi anoksiske forhold forutsetter mangelfull vannsirkulasjon, er anoksisk saltvannsbunn først og fremst assosiert med lav vannbevegelse og domineres derfor av sedimentbunn, men kombinasjonen av anoksiske forhold og fast bunn forekommer også. Permanent anoksisk saltvannsbunn har en særpreget artssammensetning fordi artene som lever der må kunne tolerere (eller foretrekke) oksygenfrie forhold. Framvaren (Farsund, Vest-Agder) er et klassisk eksempel på en vannforekomst dominert av anoksisk sedimentbunn. Periodisk og permanent anoksi forårsaker først og fremst reduksjon i artstilfang og artsrikdom, men noen spesialtilpassete arter kommer også til, f.eks. svovelbakterier.
Anoksi på saltvannsbunn er oftest resultatet av mangelfull vannsirkulasjon. Sirkulasjonssystemene i saltvann er til dels annerledes enn sirkulasjonssystemene i ferskvann (som er drøftet i NiN[1]AR6) på grunn av saltinnholdet og de kraftigere strømmene i saltvann. Havvannets saltholdighet ligger normalt mellom 30 og 35 ‰ (euhalin; SA∙f), men kan lokalt og tidvis være enda høyere, for eksempel i litoralbasseng i varme perioder med stor fordampning. Temperaturen for havvannets tetthetsmaksimum er avhengig av vannets saltholdighet. Havvann med saltholdighet over 24,6 ‰ har tetthetsmaksimum under null grader og vil, dersom ikke strømmer sørger for blande vannmassene, fortsette å synke inntil iskrystaller eventuelt dannes. I kyst- og fjordfarvann utvikles i sommerhalvåret gjerne et sprangsjikt mellom øvre vannmasser med varmere fjord- og kystvann der saliniteten (på grunn av ferskvannstilførsel fra fastlandet og fra Østersjøen) er lav, skarpt skilt fra det tyngre, kaldere og saltere bunnvannet. Dette sprangsjiktet (pyknoklinen) er et tetthetssprangsjikt med skarpe endringer både i temperatur og saltholdighet. I havvann med lavere saltholdighet enn 24,6 ‰ vil det kunne finne sted en årstidsbestemt sirkulasjon av vannmassene lik den vi finner i ferskvann (kapittel Artikkel 6), men liksom i innsjøer kan sirkulasjonsmangel og stagnerende bunnvann (meromiksis) også forekomme i fjorder og poller. I områdene som omfattes av NiN, forekommer imidlertid ikke sirkulasjon bare i fjorder der vannet har lav saltholdighet. Også i andre fjorder langs kysten og i åpent hav utenfor kysten svekkes termoklinen utover høsten og vinteren. I perioder med vind- og værforhold som forårsaker kraftig strøm av overflatevann ut i havet (fralandsvind), vil vannmassblandes når saltere, kaldere bunnvann strømmer innover og oppover som en kompensasjonsstrøm, for å erstatte overflatevannet som strømmer utover fra land.
Bildet, som er tatt ved Straumsland (Vanse, Farsund, Vest-Agder), viser kanalen som skiller Framvaren fra den ’ekte’ fjorden Helvikfjorden ved utløpet av kanalen. Framvaren, som er en vannforekomst med naturlig permanent oksygenfritt bunnvann er et eksempel på oksygenfattig marin sedimentbunn.
Definisjonsgrunnlag og avgrensning
M13 Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel skilles fra M4 Eufotisk marin sedimentbunn og M5 Afotisk marin sedimentbunn ved at artssammensetningen bærer betydelig preg av oksygenmangelepisoder. Først ved langvarig hypoksi (< 2 mg O2/L) eller periodisk anoksi (oksygenfrie forhold; OM∙b¤) som fører til irreversibel fiskedød og mangel på oksygenfølsomme arter, passeres grensa til L6.
Variasjon
– Oksygenmangel (OM) er behandlet som en artsuttynningsgradient som er delt i to trinn.
– Dybderelatert lyssvekking (DL) er inkludert som tLKM (framfor DM) fordi det finnes både foto- og kjemoautotrofe bakterier på anoksisk marin sedimentbunn og dermed en forskjell i artssammensetning mellom eufotisk og afotisk belte (dette er studert i Framvaren, jf. E. Oug, pers. medd.) og fordi anoksiske forhold på saltvannsbunn først og fremst forekommer i kombinasjon med lav salinitet, som kjennetegner relativt grunne fjorder og poller.
Kunnskapsbehov
Sammenstilling av kunnskap om variasjon i bunntilknyttet artssammensetning langs OM i det afotiske beltet, med sikte på en skarpere definisjon av grensa mellom M13 og M5 og test av den hovedtypetilpassete trinninndelingen av M13 basert på OM.
Grunntypeinndeling
M13 er delt i 4 GT for tLKM OM × DL.
