M1 Hardbunn i marine systemer

Hardbunn i marine systemer omfatter uorganiske marine bunnsubstrater dominert av kornstørrelser med diameter større enn 16 mm.

Hardbunn som livsmedium i marine systemer omfatter uorganiske bunnsubstrater dominert av kornstørrelser med diameter større enn 16 mm (Bilde 1–3). Hardbunn i marine systemer finnes først og fremst i natursystem-typer på fast bunn (natursystem-hovedtypene fast afotisk saltvannsbunn, ekstremenergi-preget fast saltvannsbunn, tareskogsbunn og annen fast eufotisk saltvannsbunn). Deler av mellomfast bunn [mellomfast bunn med dominerende kornstørrelse > 16 mm samt kornstørrelse (KO) spesialtrinn X5 moreneleire (det vil si silt og leire som er så hardpakket at den til dels fungerer som et fast substrat)]. Artikkel 14: C inneholder en utdypende drøfting av begrepsparene fast og mellomfast, hard og bløt bunn.

Hovedtypen hardbunn i marine systemer omfatter også modifiserte livsmedier. Hardbunn i ferskvann er parallellen i ferskvannssystemer til hardbunn i marine systemer.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 5 – (overveiende) uorganiske [hardbunn i marine systemer (M1), bløtbunn i marine systemer (M2), biogene karbonatsubstrater fra døde organismer (M3), hardbunn i ferskvann (F1), bløtbunn i ferskvann (F2), grovere uorganiske substrater på land (T1) og finere uorganiske substrater på land (T2)] og (overveiende) organiske livsmedier [levende organismer med karbonatsubstrater (M4) og organisk jord (T3)]
Avgrensningskommentar 6 - umodifiserte samt mer eller mindre sterkt modifiserte livsmedier [hardbunn i marine systemer (M1), bløtbunn i marine systemer (M2), hardbunn i ferskvann (F1), bløtbunn i ferskvann (F2), grovere uorganiske substrater på land (T1) og finere uorganiske substrater på land (T2), ved-livsmedier (T6), dødt plantemateriale (T10) og dødt animalsk materiale (T11)] og syntetiske livsmedier [syntetiske livsmedier i marine systemer (M9), syntetiske livsmedier i ferskvann (F6) og syntetiske livsmedier på land (T13)]
Avgrensningskommentar 7 – hardbunn [hardbunn i marine systemer (M1) og hardbunn i ferskvann (F1)] og bløtbunn [bløtbunn i marine systemer (M2) og bløtbunn i ferskvann (F2)]
Kort om grunntypeinndelingen

Livsmedium-hovedtypen hardbunn i marine systemer er relevant både for fastsittende og bevegelige organismer som prefererer hardbunnssubstrat. Inndelingen i 5 grunntyper er basert på to økokliner (Fig. 1):

Kornstørrelse (KO)
Helning (HE)
Hver av de 5 grunntypene har undertyper for svakt og moderat modifiserte livsmedier.

Valg av økokliner og trinn

Kornstørrelse (KO) anses å være viktigste lokale basisøkoklin for variasjon også innenfor hardbunn i marine systemer, til tross for at dominerende kornstørrelse er blant de viktigste lokale basisøkoklinene for inndelingen av natursystem-hovedtypegruppa saltvannssystemer i hovedtyper og grunntyper. Årsaken til dette er at det også helt lokalt (på mye finere skala enn natursystem-nivået adresserer) finnes stor variasjon i kornstørrelse (dette gjelder også for andre uorganiske substrater, i vann og på land). Variasjon langs den andre økoklinen som blir lagt til grunn for grunntypeinndeling av hardbunn i marine systemer, helning (HE), fanges også i noen grad opp av inndelingen på natursystem-nivået. I hver av fast afotisk saltvannsbunn og annen fast eufotisk saltvannsbunn skilles ut en grunntype for ’bergvegger og grotter’ (henholdsvis [2] saltvannsbergvegger og grotter i den afotiske sonen og [5] saltvannsbergvegger og grotter i den eufotiske sonen) for arealenheter med helning (HE) trinn 11 vertikal vegg eller trinn 12 overheng.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Variasjon langs kornstørrelse (KO) er delt inn i tre samletrinn med ei grense mellom trinn 7 steindominert og trinn 8 blokkdominert (dominerende kornstørelse 256 mm) og ei grense mellom trinn 8 blokkdominert og trinn 9 (fast) fjell. Kornstørrelse (KO) trinn 8 blokkdominert skilles fra trinn 9 (fast) fjell på grunntypenivå først og fremst fordi et blokkdominert område har en mye mer variert overflatestruktur, oftest med langt mindre forekomst av jevne overflater, enn fast fjell (Bilde 2). Dette har betydning for forekomsten av skjulesteder for dyrearter som lever i grensesonen mellom bunnen og de frie vannmassene, for eksempel fisk og krepsdyr.

Sannsynligvis finnes betydelig variasjon artssammensetning mellom livsmedier innenfor hardbunn i marine systemer (i hvert fall på fast fjell), som er relatert til helning (HE), i tillegg til todelingen i bergvegger og grotter på den ene siden og annet fast fjell på den andre siden. Tentativt er derfor helning (HE) delt i tre samletrinn ved at det i tillegg til ei samletrinngrense mellom trinn 10 svært sterk helning og trinn 11 vertikal vegg ved ca. 80° helning for kornstørrelse (KO) trinn 9 (fast) fjell er trukket ei grense mellom helning (HE) trinn 8 nokså sterk helning og trinn 9 meget sterk helning. Denne grensa svarer til 45° helning.

Det totale antallet grunntyper blir dermed 5 (Fig. 1).

Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer

Tilknytning til natursystem-hovedtype og plasseringen langs lokale basisøkokliner (grunntyper innenfor de relevante natursystem-hovedtypene) er avgjørende for hvilke samfunn som finnes på hardbunn i marine systemer. Fordi variasjon langs de lokale basisøkoklinene marin salinitet (SA), bevegelsesenergi (BE), vannsirkulasjon: oksygentilgang (VS–A) og dybderelatert lyssvekking i vann (DL) (vanligvis) kommer til uttrykk på så grov skala at den blir fanget opp ved angivelse av natursystem-type som det aktuelle livsmediet er knyttet til, er disse økoklinene ikke trukket inn i grunntypesystemet for hardbunn i marine systemer. Marin salinitet (SA) er først og fremst relevant i eufotisk sone og er lagt til grunn for grunntypeinndelingen innenfor natursystem-hovedtypene annen fast eufotisk saltvannsbunn og mellomfast eufotisk saltvannsbunn, mens tareskogsbunn (normalt) er begrenset til marin salinitet (SA) trinn 4 salt med redusert saltinnhold og trinn 5 normalsalt. Variasjon i bevegelsesenergi (BE) ligger til grunn for inndelingen i natursystem-hovedtyper ved at ekstrem-energipreget fast saltvannsbunn skilles fra andre hovedtyper på fast bunn på grunnlag av forekomst av bevegelsesenergi (BE) trinn 6 meget sterk energi. For øvrig brukes bevegelsesenergi (BE) til grunntypeinndeling innenfor hovedtypene tareskogsbunn og annen fast eufotisk saltvannsbunn. Mellomfast hardbunn kjennetegnes ved relativt høy bevegelsesenergi (se Artikkel 14: C). Vannsirkulasjon: oksygentilgang (VS–A) ligger til grunn for å skille ut natursystem-hovedtypen permanent anoksisk saltvannsbunn. Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) er et sentralt kriterium ved oppdeling av hovedtypegruppa saltvannssystemer; hovedskillet mellom trinn 3 eufotisk kortbølgesone og trinn 4 afotisk sone fanges opp fullt ut av inndelingen i natursystem-hovedtyper.

Modifiserte livsmedier

Modifiserte livsmedier innenfor hardbunn i marine systemer omfatter all konstruert saltvannsbunn med kornstørrelse > 16 mm (hardbunn), for eksempel alle utfyllinger med grove masser og deler av havneområder som ligger dypere enn nedre flomål. Fordi modifiserte hardbunnssubstrater i marine miljøer i hovedsak lar seg typifisere på grunnlag av de samme økoklinene som umodifiserte substrater (det vil si at de kan karakteriseres som svakt eller moderat modifiserte), blir de beskrevet som undertyper innen hver grunntype, angitt med modifiseringsindikatorene v og w for henholdsvis svak og moderat modifisering.

Den lokale basisøkoklinen substatstruktur: bergstruktur (ST–D) er tatt inn i beskrivelsessystemet for hardbunn i marine systemer for å gjøre mulig en mer presis beskrivelse av hardbunnslivsmedienes overflatestruktur (Fig. 2, Bilde 3).

Det er stor regional variasjon i hardbunnssamfunn mellom vannmassetyper og fra sør til nord. Denne variasjonen fanges opp av de regionale økoklinene marine vannmassetyper (MT) og marine økoregioner (MS).

Følgende generelle tilstandsøkokliner, som er relevante for fullstendig beskrivelse av hardbunn i marine systemer, fanges opp av beskrivelsessystemene for relevante hovedtyper på natursystem-nivået:

Eutrofieringstilstand (EU)
Miljøgifter og annen forurensning (MG)
Fremmedartsinnslag (FA)
Én tilstandsøkoklin er i tillegg relevant på livsmedium-nivået (Fig. 3):

Bunntråling (BU)
Bunntråling (BU) registreres som en totrinnsvariabel, med skille mellom trinn 1 uten spor etter bunntråling og trinn 2 spor etter bunntråling.