Isinnfrysingsmark

Isinnfrysingsmark omfatter åpen fastmark med hei- eller engpreg i eller nær bunnen av forsenkninger i terrenget (fortrinnsvis dødisgroper), som i perioder kan dekkes av stagnerende vann og i blant fryse inn i is om vinteren.

De fleste forsenkninger i undergrunnen vil over tid med fylles med vann og bli til våtmarksmassiv eller innsjø. Dette gjelder også forsenkninger som er formet i løse og lett drenerte elve- og breavsetninger og skyldes at sedimentene etter hvert ’kittes sammen’ av humusstoffer, utfelte kjemiske forbindelser. Noen slike forsenkninger forblir imidlertid fastmarkssystemer. Sannsynligheten for dette er størst når løsmassene er spesielt veldrenerte (sand- eller grusdominerte), men også andre faktorer, for eksempel et kontinentalt klima, er av betydning.

Isinnfrysingsmark forekommer i grunt jorddekte, relativt veldrenerte forsenkninger i breavsetninger (store morener; Bilde 1, 3, 5). Dårligere drenerte forsenkninger er oftest være fylt med en primær våtmark, det vil si en våtmark dannet ved forsumping på stedet. Isinnfrysingsmarka er derimot i lange perioder veldrenert, og mangler karakter av våtmark. I perioder der det faller store mengder nedbør eller tilføres store mengder avrenningsvann og marka fortsatt er frossen (for eksempel i snøsmeltinga om våren eller på seinhøsten), kan bunnen i forsenkningen fylles med vann som blir stående i en lengre periode. Noen år fryser markvegetasjonen i bunnen av slike forsenkninger inn i is (Dahl 1957), derav navnet isinnfrysingsmark. Faren for innfrysing i is begrenser artsutvalget, både av karplanter, moser og lav, i isinnfrysingsmarka. Insektfaunaen i isinnfrysingsmark kan være rik på insekter i perioder med stagnerende vann og fuktig vegetasjon, men det ser ut som om natursystemtypen som sådan mangler karakteristiske arter fordi de fleste marklevende insekter kan forflytte seg til et mer optimalt fuktighetsregime i ugunstige perioder. Temporære vannansamlinger koloniseres raskt av en rekke ferskvannsinsektarter.

De aller fleste forekomster av isinnfrysingsmark er knyttet til landformen dødisgrop (AB–7), det vil si en forsenkning (grop) i et tjukt morenedekke, dannet ved slutten av siste istid (Bilde 1, 3, 5). Når store mengder avrenningsvann fra smeltende breer kom ut i flatere terreng sank vannhastigheten, og sedimenter ble avsatt langs bunnen av elveløpet (for eksempel sandflatene på øvre Romerike). De fleste breløpene fulgte tunneler i grenselaget mellom is og undergrunn, men noen av elvene smeltet seg vei gjennom selve ismassene. Elvegrus i bunnen av disse tunnelene virket isolerende og bremset nedsmeltingen av isen under. Noen steder ble den underliggende isen isolert som adskilte blokker som, når de etter en tid smeltet, etterlot seg karakteristiske groper i landskapet. Dødisgroper finnes spredt over store deler av Øst-Norge. De kan variere i størrelse fra diameter på noen meter og dybde på en knapp meter til diameter på flere hundre meter og dybde på tjue meter eller mer (Bilde 1, 5). Dersom morenematerialet i bunnen og på sidene av dødisgropa over tid akkumulerer finmateriale, eller dreneringen av løsmassene over tid forhindres på annen måte, blir dødisgropa etter hvert bli fylt av en innsjø. På øvre Romerike finnes derfor for eksempel en rekke små, rundaktige innsjøer som egentlig er vassfylte dødisgroper (for eksempel Svenskestutjernet og Nordbytjernet i Hovin, Ullensaker, Akershus). Et annet område som er særlig rikt på dødisgroper er Grimsmoen i Folldal (Hedmark). Der er de fleste dødisgropene ikke vassfylte, blant annet fordi klimaet er svakt kontinentalt.

Dødisgroper med isinnfrysingsmark er også beskrevet av fra lavalpin bioklimatisk sone i Rondane av Dahl (1957: 282–285). De alpine forekomstene av isinnfrysingsmark kjennetegnes ved at vegetasjonen er sonert fra den veldrenerte marka omkring gropa, via gropas sidekanter der vann kan bli stående og fryse til is etter at telen har satt seg om høsten (dette vannet vil dreneres vekk når telen går eller når det fordamper), til bunnen der vegetasjonen kan forbli innfrosset i is gjennom hele vinteren. Planteartssammensetningen i de lavalpine dødisgropene minner noe om artssammensetningen i snøleier, men isinnfrysingsmark skiller seg fra vegetasjonen i et ordinært snøleie ved spesielle dominansforhold og, vanligvis, et begrenset artsutvalg. Typiske arter er krekling (Empetrum nigrum), greplyng (Loiseleuria procumbens), stivstarr (Carex bigelowii) og smyle (Avenella flexuosa), samt dominans av den brune laven smalfliket snøskjerpe (Cetrariella delisei; Bilde 3) i bunnsjiktet.

I Nord-Østerdalen finnes store dødisgroper under skoggrensa; først og fremst i nordboreal, men til dels også i mellomboreal bioklimatisk sone. Vegetasjonen i bunnen av de nordboreale dødisgropene har store likhetstrekk med sidevegetasjonen i de små lavalpine dødisgropene (tegn på periodevis dekking av stagnerende vann), mens sidekant-vegetasjonen oftest er åpen består av en lavhei med sterke likhetstrekk med snøbeskytta lavalpin hei (fjellhei og tundra [11] kalkfattig fjellhei; Bilde 1). Det er forekomsten av innfrysings- og vanndekningstolerant, hei- eller engpreget vegetasjon som definerer isinnfrysingsmark som natursystem-hovedtype, mens omkringliggende (ovenforliggende) heiliknende natur hører til andre natursystem-hovedtyper.

Isinnfrysingsmark er ikke kjent fra boreonemoral og sørboreal bioklimatisk sone, og mangler for eksempel på øvre Romerike til tross for at det finnes store israndavsetninger med rikelig forekomst av dødisgroper der. Dødisgropene i dette området er enten vassfylte, veldrenerte helt til bunnen, eller inngår som deler av flommarkssystemer (se omtale i Artikkel 14: B).

Isinnfrysingsmark er åpen, det vil si uten skogsmark. Tresjikt kan imidlertid mangle langt oppover sidene av ei dødisgrop (Bilde 1). I de kontinentale høyereliggende delene av Østlandet skyldes dette at lave vintertemperaturer forårsaker tilbakefrysing (om enn de utslagsgivende temperaturfaktorene er noe forskjellige fra de som definerer skoggrensa), kanskje i kombinasjon med følsomhet for langvarig vannmetning og isinnfrysing.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 65 – isinnfrysingsmark (T24) mot åpen grunnlendt naturmark i lavlandet (T25) og fjellhei og tundra (T29)

Isinnfrysingsmark deles i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

1. Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

Isinnfrysingsmark er en svært spesiell hovedtype av natursystemer, som er knyttet til dårlig drenerte dødisgroper i kontinentale områder. Dahl (1957) beskriver variasjon i artssammensetning langs en vertikalgradient innenfor dødisgroper med isinnfrysingsmark i lavalpin sone i Rondane, kanskje relatert til faren for langvarig innfrysing i is i bunnen av dårlig drenerte groper. Det er imidlertid ikke (uten at grundigere undersøkelser er utført) grunnlag for å legge denne, relativt finskalige, vertikale variasjonen innen arealenheter med isinnfrysingsmark til grunn for videre oppdeling av hobedtypen. Imidlertid finnes i Grimsmoen-området (Folldal, Hedmark) minst én dødisgrop der isinnfrysingsmarka har et svært sterkt og karakteristisk innslag av arter som er typisk for kalkrik mark (R. Halvorsen, pers. obs.; Bilde 5–7), for eksempel flekkmure (Potentilla crantzii) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum). For øvrig kjennetegnes isinnfrysingsmark ved en artssammensetning som indikerer kalkfattige eller moderat kalkfattige forhold (Bilde 1–4). Den spesielle artssammensetningen på kalkrik isinnfrysingsmark betinger at kalkinnhold (KA) legges til grunn for oppdeling i grunntyper. Variasjonen spenner fra trinn 2 kalkfattig til trinn 5 kalkrik.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i to grunntyper basert på oppdeling av kalkinnhold (KA) som er vist i Fig. 1 tar utgangspunkt i en grensedragning mellom trinn 3 moderat kalkfattig på den ene siden og trinn 4 intermediær på den andre siden. Dette skillet separerer de spesielle forekomstene av kalkrik isinnfrysingsmark fra øvrig isinnfrysingsmark, som har et kalkfattig preg.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for isinnfrysingsmark (Fig. 2) fordi særlig de engene i grunntype [2] kalkrik isinnfrysingsmark kan ha vært ekstensivt beita eller til og med slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. For arealenheter som eventuelt er preget av hevd skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.

Isinnfrysingsmark forekommer i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn 3 mellomboreal sone (MB) til trinn 5 lavalpin sone (LA) og i bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 4 overgangsseksjon (OC) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Det synes å være liten variasjojn i artssammensetning innenfor typen, ikke minst fordi forekomsten av åpen fastmark i dødisgroper i boreale bioklimatiske soner er begrenset til ekstremt kuldeutsatte steder der trær (og andre varmekjære arter) ikke kan overleve over lengre tid.

Beskrivelsessystemet for isinnfrysingsmark (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante.

Beskrivelsessystemet for isinnfrysingsmark inneholder objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Isinnfrysingsmark finnes bare i bunnen av landformenheten dødisgrop (AB–7), som hører til landformgruppa avsetningsformer knyttet til breer (AB). Landformvariasjon er ikke relevant for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.