Grotte

Ei grotte (hule) er et naturlig hulrom i fjell under jordoverflata, som er stor nok til at et menneske kan komme seg inn og lang nok til at deler av den aldri opplyses av dagslys.

Grotte utgjør en helt spesiell hovedtype av natursystemer innenfor nakent fjell, med svært spesielle leveforhold for organismer. De fleste grotteforekomster er knyttet til kalksteinsforekomster (Bilde 2). Kalkgrotter oppstår ved at vann som er rikt på oppløst karbondioksid over lang tid forårsaker kjemisk forvitring av kalksteinen. Forvitringen starter gjerne i sprekker, og gjør at eksisterende hulrom i kalksteinen utvider seg. I løpet av flere tusen år kan komplekse underjordiske dreneringsssystemer utvikle seg, blant annet med underjordiske elveløp, dryppsteiner, kalktuffer og andre landformer. På steder med spesielle forhold, finnes spektakulære dryppsteinsstrukturer (stalagtitter, istapp-liknende former fra huletaket dannet av utfelt kalkstein, og stalagmitter, tilsvarende former stående på hulebunnen). I Norge finnes en konsentrasjon av grotter i Nordland (og i Rana spesielt), men grotte forekommer spredt over hele landet. Utenfor kalkområdene finnes grotte først og fremst i kystnære områder, formet av bølgevirkning over svært lang tid (for eksempel hullet i Torghatten, Brønnøy, Nordland; Bilde 1), men grotter kan også være formet av elver, f.eks. som del av jettegrytesystemer.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 39 – konstruert fastmark (T2) og grotte (T19)
Avgrensningskommentar 60 – grotte (T19) og nakent berg (T20)

Kort om grunntypeinndelingen

Grotte deles i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

Grotte huser livsformer som er tilpasset et liv i mørke (eller som egentlig ikke hører hjemme i grotta, men som til et gitt tidspunkt bare tilfeldigvis oppholder seg der). Grotter har ikke egen primær produksjon. Økoklinen kalkinnhold (KA) fanger opp forskjellen mellom kalkgrotter på den ene siden og kystgrotter og andre grotter på den andre siden (se drøfting av inndelingen i grunntyper nedenfor), som grunnlag for grunntypeinndeling. Variasjonen langs kalkinnhold (KA) omfatter sannsynligvis fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen av grotte i to grunntyper basert på kalkinnhold (KA) (som er vist i Fig. 1) skiller mellom kalkgrotter og andre grotter. Kalkgrottene er knyttet til kalkstein, dolomitt og marmor, det vil si kalkinnhold (KA) trinn 6 kalkmark. Kalkgrottene skiller seg fra kystgrotter og andre grotter ved forekomst av en rekke geomorfologiske særegenheter (dryppsteinsfenomener, forekomst av underjordiske hule- og elvesystemer etc.), som også kan huse spesielle livsformer.

Beskrivelsessystemet for grotte omfatter ingen lokale basisøkokliner i tillegg til kalkinnhold (KA) som nyttes til grunntypeinndelingen.

Grotter forekommer sporadisk, tilsynelatende med størst hyppighet i kalksteinsdominerte og kystnære områder. Såvel karakteristiske arter for hovedtypen som variasjonen i artssammensetning innen hovedtypen grotte er mangelfullt kjent.

Beskrivelsessystemet for grotte inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (se Fig. 2). Liksom i hovedtypen snø- og isdekt fastmark, er de generelle tilstandsvariablene ferdsel med tunge kjøretøy (FK) og slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) utelatt fra beskrivelsessystemet for hovedtypen på grunn av manglende relevans.

Beskrivelsessystemet for grotte inneholder (for fullstendighetens skyld) objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 3), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer. Det er imidlertid lite sannsynlig at noen av disse objektenhetene forekommer i tilknytning til denne hovedtypen.

Grunntypen [2] kalkgrotte (Bilde 2) utgjør også en distinkt landformenhet med samme navn, kalkgrotte (KJ–1), som derfor ikke behøver inkluderes i beskrivelsessystemet for hovedtypen. En kalkgrotte som er gravd ut av kystprosesser, vil naturtypemessig tilhøre grunntypen kalkgrotte, mens den som landform også vil være en kystgrotte (KP–4). Denne landformenheten er derfor inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon innen grotte (Fig. 3) sammen med tre andre landformer som beskriver mulige egenskaper ved ei grotte; forekomsten av et underjordisk elveløp (EL–5) og av to karakteristiske mikro-landformer som er assosiert med kalkgrotter; doline (KJ–2) og dryppstein (KJ–4).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.