Fuglefjell-eng

Fuglefjell-eng omfatter åpne engpregete områder (det vil si områder med jordsmonn) med en artssammensetning som tydelig viser regelmessig fuglegjødsling.

Natursystem-hovedtypen fuglefjell-eng omfatter jorddekt fastmark i fuglefjell (Bilde 1–2). Fuglefjell-enger har få eller ingen eksklusive plantearter, og floraen er fattig både på karplante- og mosearter. Dette skyldes at mange engarter ikke tåler de høye nitrogen- og/eller fosforkonsentrasjonene som fugleggjødslingen medfører (jf. Grønlie 1948). Fuglefjell-engene er likevel ofte særdeles frodige fordi de få artene som tåler dette spesielle miljøet evner å utnytte den høye tilgangen på nitrogennæring til høy produksjon. Normalt akkumuleres ikke organisk materiale i fuglefjell-eng fordi nedbrytningen er rask (men se avgrensningskommentar mellom fuglefjell-eng og mosetundra).

Mest typisk finnes fuglefjell-eng i skråninger mellom, under eller i mosaikk med fugleberg. Innenfor områder med fuglefjell-eng finnes også gjerne en mosaikk av ulike utforminger, som resultat av romlig variasjon i mengden gjødsel som blir tilført og variasjon langs andre økokliner, først og fremst vannmetning [økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)] og berggrunnsegenskaper [økoklinen kalkinnhold (KA)]. Natursystem-hovedtypen fuglefjell-eng forekommer også som natursystem-del i arealenheter av andre natursystem-hovedtyper, som for eksempel kystlynghei, eller som små arealenheter over 100 m2 store. Slike fuglefjelleng-forekomster finnes hyppigst på toppunkter i terrenget like innenfor kysten, der fugler ofte slår seg ned (Bilde 6–8).

De fleste fuglefjell-enger på fastlandet har imidlertid liten variasjon i kalkinnhold (KA) fordi kystfjellene der stort sett består av harde bergarter. Men på Svalbard finnes også fuglefjell på kalkstein og marmor. Polarsaltgras (Puccinellia angustata) kan dominere totalt på tørre steder under kalkholdig fuglefjell. Polarskjørbuksurt (Cochlearia groenlandica) og fjellsyre (Oxyria digyna) er arter som danne énartsbestander i de sterkest gjødslete delene av arktiske fuglefjell-enger. Rødsvingel (Festuca rubra) er trolig den viktigste arten i fuglefjell-eng på fastlandet (Bilde 3, 4, 7). På Svalbard er fuglefjellene viktige for polarrevens mattilgang. En god del insektarter, blant andre noen sommerfuglarter, forekommer på Svalbard bare under fuglefjell, som der utgjør varme og høyproduktive eksklaver (utposter) av miljøforhold som ellers bare finner lenger sør.

De typiske fuglefjell-engene er fattige på moser, som generelt disfavoriseres i forhold til karplanter når næringstilgangen blir svært stor (eller grasvegetasjonen svært tett; se Bilde 4). Men ved svært lave temperaturer endrer dette seg, slik at det kan utvikles en mosetundra til erstatning for fuglefjell-eng under fuglebergene (se avgrensningskommentar mellom fuglefjell-eng og mosetundra).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 43 – kulturmarkseng (T4) og fuglefjell-eng (T15)
Avgrensningskommentar 56 – fugleberg (T14) og fuglefjell-eng (T15)
Avgrensningskommentar 57 – fuglefjell-eng (T15) og mosetundra (T16)

Fuglefjell-eng deles i ti grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

Naturlig gjødsling (NG)
Kalkinnhold (KA)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)

Valg av økokliner og trinn

Den viktigste økoklinen for variasjon i artssammensetning innenfor fuglegjødsel-påvirkete områder er graden av naturlig gjødsling (NG) som, når fuglegjødslingen er sterk nok, overstyrer all annen variasjon. Fuglefjell-eng er definert ved forekomst av naturlig gjødsling (NG) trinn 2 moderat påvirket av naturlig gjødsling til trinn 4 svært sterkt naturlig gjødslet. Kalkinnhold (KA) er en relativt viktig årsak til variasjon i fuglefjell-eng, liksom i andre engpregete natursystem-hovedtyper på fastmark (blant andre kulturmarkseng, fosse-eng, åpen ur og snørasmark grunntyper for rasmarkeng og isinnfrysingsmark). Av samme grunn som at kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig mangler i beite- og slåttemark, mangler dette trinnet vanligvis også i fuglefjell-eng. Normal variasjonsbredde omfatter derfor fra trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 6 kalkmark (men trinn 6 kalkmark forekommer sannsynligvis svært sjeldent). Fuglefjell-eng omfatter også variasjon i markfuktighet, fra vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark til trinn A2 fuktmark.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i ti grunntyper basert på tre økokliner er vist i Fig. 1. Inndelingen tar utgangspunkt i samme tredeling av naturlig gjødsling (NG) og samme tentative inndeling langs kalkinnhold (KA) i to samletrinn som inndelingen av fugleberg. Til grunn for inndelingen er lagt at naturlig gjødsling (NG) overstyrer kalkinnhold (KA) fullstendig når fuglegjødslingen er svært sterk, samt at en inndeling i to trinn langs kalkinnhold (KA) (med grense mellom trinn 4 intermediær og 5 kalkrik) er tilstrekkelig for å fange opp hovedvariasjonen langs naturlig gjødsling (NG). I tillegg er hver av disse fem typene delt i to på grunnlag av økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), for å markere skillet mellom trinn 1 veldrenert mark og trinn 2 fuktmark. Markfuktingen vil til dels være av ulik karakter på ulike trinn langs kalkinnhold (KA) på grunn av at når kildevannstilførsel [kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A)] er årsaken til markfukting, øker kalkinnholdet i marka. På kalkfattig grunn er vanntilgangen overveiende soligen [kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A3 soligen markfukting], mens den på mer kalkrik grunn oftere har tydelig kildepreg [kildevannspåvirkning: kildevannstilførsel til marka (KI–A) trinn A4 svakt rheogen markfukting]. Liksom i åpen ur og snørasmark, fjellhei og tundra, fastmarksskogsmark og på kulturmarkseng har veldrenerte kalkrike fuglefjell-enger og kalkfuglefjell-enger karakter av lågurteng (grunntype [2] lågurtfuglefjell-eng), mens de tilsvarende fuglefjell-fuktengene har karakter av høgstaudeenger (grunntype [4] høgstaudefuglefjell-eng). Et karakteristisk innslag i fuglefjell-fuktenger over hele spekteret av variasjon langs naturlig gjødsling (NG) er skjørbuksurt (Cochlearia spp.), mens kvann (Angelica archangelica) er et typisk innslag i kalkrike fuglefjell-fuktenger. Bilde 1–9 viser noe av variasjonen innenfor fuglefjell-eng.

Følgende lokale basisøkokliner er inkludert i beskrivelsessystemet for fuglefjell-eng (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO), som er inkludert i beskrivelsesystemet for fuglefjell-eng fordi fuglefjell både kan utvikles på jorddekt berggrunnssubstrat og over ur (talus). Tentativt er kornstørrelse (KO) fra trinn 6 dominert av grov grus til trinn 9 (fast) fjell inkludert i beskrivelsessystemet for fuglefjell-eng.

Innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelssessystemet for fuglefjell-eng fordi eksponeringsretning og plasseringen i terrenget sannsynligvis gir seg utslag i variasjon i den relative andelen skygge- og fuktighetselskende arter. Innstråling: total innstråling (IS–A) fra trinn 4 lav solinnstråling til trinn 6 høy solinnstråling er relevant for fuglefjell-eng.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er inkludert i beskrivelsessystemet for fuglefjell-eng fordi enger i fuglefjell ofte nyttes som beitemark, særlig for sau [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Når tidligere sauebeitet fuglefjell-eng ikke lenger blir beites, kan grasbestandene bli svært tette (Bilde 4). Slått har neppe vært vanlig i fuglefjellet, men en kan ikke se bort fra at fuglefjell-eng i tidligere tider har vært nyttet som utslått. For arealenheter preget av hevd, skilles derfor mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.

Typiske fuglefjell (med fuglefjell-eng og fugleberg) forekommer langs hele fastlandskysten fra Sunnmøre (Møre og Romsdal) og nordover, samt på Svalbard. I tillegg forekommer fuglegjødslet, engpreget natur (som tilhører fuglefjell-eng) også noe innenfor kysten som ’øyer’ i natur dominert av andre natursystem-hovedtyper. Natursystem-hovedtypen fuglefjell-eng finnes således i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) i hvert fall fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til og med trinn A4 nordboreal sone (NB) og i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) på det norske fastlandet og i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) på Svalbard. Bioklimatiske seksjoner (BH) er mindre viktig for variasjon i artssammensetning innenfor hovedtypen, fordi fuglegjødsling overstyrer effekten av andre (inkludert regionale) økokliner.

Beskrivelsessystemet for fuglefjell-eng (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksform (BF) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante.

Beskrivelsessystemet for fuglefjell-eng inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 4) som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av fuglefjell-eng eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.