Kystnær grus- og steinmark
Kystnær grus- og steinmark består av åpne områder, vanligvis nær kysten, som er dominert av grus og stein. Hva slags planter vi finner her kommer an på om marka består av fin grus eller store steiner, og hvor mye det blåser der. Gamle strandlinjer, fra flere tusen år tilbake da havet stod høyere, kan i dag finnes et godt stykke fra kysten. De hører også til denne naturtypen dersom vinden i området er såpass kraftig at den holder marka åpen.
- Innhold
- Kort om hovedtypen
- Utfyllende beskrivelse
- Drøfting av andre temaer med relevans for hovedtypen
- Avgrensning mot andre hovedtyper
- Kort om grunntypeinndelingen
- Andre lokale basisøkokliner
- Regional variasjon
- Tilstandsøkokliner
- Objektinnhold
- Landformvariasjon
- Dominans
Kort om hovedtypen
Kystnær grus- og steinmark omfatter åpne områder, fortrinnsvis nær kysten, med mark dominert av grus og stein (’grus- og rullesteinstrender’). Innenfor kystnær grus- og steinmark finnes variasjon fra vegetasjonsfri mark til mer eller mindre etablert vegetasjon. Graden av vegetasjonsetablering avhenger av vindeksponeringen og den dominerende kornstørrelsen i marka. Arealenheter med kystnær grus- og steinmark er oftest i primær suksesjon, blant annet drevet av landhevningen, men suksesjonen kan være svært langsom (Bilde 1–2).
Utfyllende beskrivelse
Kystnær grus- og steinmark kan finnes et godt stykke fra kysten, fortrinnsvis på gamle strandlinjer, på steder der kombinasjonen av sterk vindvirkning og grovt substrat har holdt marka åpen (Bilde 2, 5). De aller fleste tilfeller av åpen grus- og steindominert mark langt fra kysten (men under skogrensa) er imidlertid resultatet av inngrep (grustak, steinbrudd, områder som er lagt åpne for erosjon etter hogst eller annen virksomhet). Inngrepsskapte åpne områder med grus eller grovere som dominerende kornstørrelse skal typifiseres som kunstmark (konstruert fastmark).
Drøfting av andre temaer med relevans for hovedtypen
Prosesser som gir opphav til kystnær grus- og steinmark
Kystnær grus- og steinmark finnes først og fremst på steder der sedimenter tilført fra landsida (blant annet elve- og bretransporterte sedimenter) til et gitt tidspunkt har befunnet seg i strandlinja. Der utsettes sedimentene for bølgevirkning som forårsaker erosjon (se Artikkel 14: C). Over tid vil fine kornstørrelsesfraksjoner, hvor fine avhenger av hvor stor energi som tilføres, vaskes ut mens grovere sedimenter blir att. Kornstørrelsesfordelingen innenfor kystnær grus- og steinmark bestemmes derfor både av opprinnelsessedimentenes størrelsesfordeling og av hvor sterk bølgeeksponeringen var i perioden da systemet ble formet. Den maksimale helningen marka kan ha i kystnær grus- og steinmark er også en funksjon av bølgeenergien; desto større bølgeenergi, jo grovere substrat og større helning (Sulebak 2007).
Avgrensning mot andre hovedtyper
Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:
Avgrensningskommentar 53 – kystnær grus- og steinmark (T12) mot sanddynemark (T13)
Avgrensningskommentar 54 – kystnær grus- og steinmark (T12) mot åpen ur og snørasmark (T17) og åpen skredmark (T18)
Avgrensningskommentar 55 – kystnær grus- og steinmark (T12) mot blokkmark (T22)
Kort om grunntypeinndelingen
Kystnær grus- og steinmark deles tentativt i tre grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):
Primær suksesjon: primær suksesjon i kystnær grus- og steinmark (PS–B)
Valg av økokliner og trinn
Primær suksesjon: primær suksesjon i kystnær grus- og steinmark (PS–B) er en parallell til økoklinuttrykk for primær suksesjon i andre natursystem-hovedtyper. Den er også en parallell til økoklinen dynestabilisering (DS) på sanddynemark. Dynamikken og variasjonsmønsteret innen de to natursystem-hovedtypene er imidlertid vesentlig forskjellig fordi forskjeller i substratstabilitet gjør at de dominerende geomorfologiske prosessene er forskjellige; bølgevirkning i kystnær grus- og steinmark (se Artikkel 14: C) og vindprosesser (aeoliske prosesser; se Artikkel 17) i sanddynemark. De tre trinnene langs økoklinen representerer variasjonsbredden innen hovedtypen.
Drøfting av inndelingen i grunntyper
Inndelingen i tre grunntyper følger inndelingen av primær suksesjon: primær suksesjon i kystnær grus- og steinmark (PS–B), i tre trinn (Fig. 2, Bilde 1–8).
Andre lokale basisøkokliner
Følgende lokale basisøkokliner er inkludert i beskrivelsessystemet for kystnær grus- og steinmark (Fig. 2):
Kornstørrelse (KO); inkludert for å skille mellom ordinære mineralsubstrater (trinn 6 dominert av grov grus og trinn 7 steindominert) og spesialtrinn X3 skjellsand. Fordi skjellsand på land (Bilde 8) er et for grovkornet substat til å bli utsatt for vindvirkning, er skjellbanker på land inkludert i kystnær grus- og steinmark.
Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF); inkludert fordi kystnær grus- og steinmark stedvis kan ha vært ekstensivt beitet, kanskje også slått [økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Kystnær grus- og steinmark har imidlertid så lav produktivitet at hovedtypen de aller fleste steder ikke bærer preg av hevd. For arealenheter preget av hevd, skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.
Regional variasjon
Kystnær grus- og steinmark forekommer langs hele norskekysten (inkludert kysten av Svalbard) på steder der kysten er relativt eksponert, først og fremst i umiddelbar tilknytning til stein-, grus- og sandstrand [4] stein-forstrand (på landsiden ovenfor og innenfor fjæresonens øvre grense). Forekomstområdet omfatter bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A4 nordboreal sone (NB) samt bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Varangerhalvøya (Finnmark), og trinnene fra B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) til og med trinn B5 arktisk polarørkensone (APDZ) på Svalbard. Bioklimatisk seksjonstilhørighet er sannsynligvis ikke viktig for artssammensetningen i kystnær grus- og steinmark. Hovedtypen forekommer opp til øvre marine grense.
Tilstandsøkokliner
Beskrivelsessystemet for kystnær grus- og steinmark (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Kystnær grus- og steinmark mangler tresjikt, men kan ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).
Objektinnhold
Beskrivelsessystemet for kystnær grus- og steinmark inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.
Landformvariasjon
Kystnær grus- og steinmark inneholder ofte en tydelig avsatt strandvoll (KP–2), eller et system av gamle strandvoller (Bilde 4). Strandvoll, som hører til landformgruppa landformer knyttet til kystprosesser (KP) er derfor er inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon innen kystnær grus- og steinmark (Fig. 5).
Dominans
Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.