Åpen flomfastmark

Åpen flomfastmark omfatter åpne fastmarksarealer i flomsonen, først og fremst langs større elver, men åpen flomfastmark kan også finnes på innsjø-landstrand. Åpen flomfastmark langs elver kan være utsatt for vannforårsaket erosjon (av bre- eller elvesedimenter) eller sedimentasjon (av elvetransportert materiale). For at flommarka skal forbli åpen, må vannets forstyrrelseseffekt være så sterk at vedvekster ikke klarer å etablere seg og/eller opprettholde stabile bestander over tid, for eksempel på grunn av vann- og iserosjon av elvesedimenter (som tiltar mot elveløpet eller vannkanten) og/eller sterk sedimentering. De srørste sammenhengende arealenhetene av åpen flomfastmark finnes på elvesletter (innlandsdeltaer) og langs større elver i flate dalbunner, særlig der elver møtes.

Åpen flomfastmark finnes først og fremst som elveører langs større elver. Flommarkene har særlig stor horisontal utstrekning på elvesletter i nedre deler av vassdragene der dalene flater ut (for eksempel Glommas delta i Nordre Øyeren) og på slake dalpartier i innlandet, blant annet omkring deltaer omkring elvemunninger i annen elv [for eksempel Follas delta i Glomma i Alvdal (Hedmark); Grimsas delta i Folla i Folldal (Hedmark), Visas delta i Otta i Lom (Oppland) og Grøvus utløp i Driva i Sunndal (Møre og Romsdal)]. Vegetasjonen på elveører (åpen flomfastmark) i Sør- og Midt-Norge er beskrevet i større arbeider av Galten (1978), Klokk (1980, 1981) og Fremstad (1981). Store sedimentasjonsflater som over lengre tid forblir åpne og der det skjer en netto sedimentering av sand og grus, finnes der breelver går gjennom store elvesletter, sandurer. Det best utviklete sandurområdet i Norge er Fåbergstølsgrandane i Jostedalen (Bilde 3–4; se også Odland et al. 1989). Åpen flomfastmark finnes også stedvis i landstrandsonen langs innsjøer, først og fremst på steder der strandsonens øvre del er svært flat og derfor har stor horisontal utstrekning.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 48 – flomskogsmark (T7) og åpen flomfastmark (T8)
• Avgrensningskommentar 50 – åpen flomfastmark (T8) mot fosseberg (T9) og fosse-eng (T10)
• Avgrensningskommentar 51 – åpen flomfastmark (T8) mot åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18) og nakent berg (T20)

Kort om grunntypeinndelingen

Åpen flomfastmark deles i fire grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

1. Kornstørrelse (KO)
2. Massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B)

Valg av økokliner og trinn

Åpen flomfastmark omfatter et betydelig variasjonsspekter i landstrand-delen av flommarka (se Artikkel 3 og Artikkel 14). Denne variasjonen er kompleks, og kan beskrives ved hjelp av en rekke delvis parallelle økokliner. I Artikkel 14: B finnes en grundig faglig begrunnelse for valget av kornstørrelse (KO) og massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B) for å beskrive hovedvariasjonen i åpen flomfastmark slik den kommer til uttrykk i grunntypeinndelingen Dette valget av økokliner resulterer i grunntyper innen åpen flomfastmark som er direkte sammenliknbare med grunntyper innen ferskvannsnatursystem-hovedtypene eufotisk ferskvannshardbunn og eufotisk ferskvannsbløtbunn, som åpen flomfastmark ofte grenser til.

Åpen flomfastmark omfatter, liksom flomskogsmark, hele spennvidden fra kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert til trinn 7 steindominert (Bilde 1–17). Som drøftet i Artikkel 14: B er massebalansen (skillet mellom trinn B1 positiv eller balansert (sedimentasjon) og trinn B2 negativ (erosjon) utslagsgivende for artssammensetningen på landparallellen til mellomfast bløtbunn [kornstørrelse (KO) trinn 3 dominert av fin sand og trinn 5 dominert av fin eller middels grus].

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i fire grunntyper på grunnlag av de to økoklinene er vist i Fig. 1. Som det framgår av figuren, er sju trinn langs økoklinen kornstørrelse (KO) kombinert til tre samletrinn etter samme kriterier og av samme grunner som for eufotisk ferskvannshardbunn, eufotisk ferskvannsbløtbunn og flomskogsmark.

Massebalansen [skillet mellom massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B) trinn B1 positiv eller balansert (sedimentasjon) og trinn B2 negativ (erosjon)] er utslagsgivende for artssammensetningen innenfor kornstørrelsene fra kornstørrelse (KO) trinn 3 dominert av fin sand og trinn 5 dominert av fin eller middels grus (se Artikkel 14: B som inneholder en detaljert beskrivelse av sedimentasjons- og erosjonsflommark, og Bilde 2–10). I flommarka ellers (både på finere og grovere sedimenter) er det en tendens til at massebalansen er negativ eller at det er balanse mellom tilførsel og erosjon av materiale. Derfor er det ikke hensiktsmessig å legge massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB–B) til grunn for videre inndelingen av grunntypene [1] åpen leirflommark og [4] åpen steinflommark.

Sammenlikning med typer i andre arbeider

Fremstad (1981) drøfter (jf. Fremstad 1981: Fig. 19) relasjoner mellom typer beskrevet i ulike arbeider (oppsummert i upublisert notater som inngår i forarbeidene til NiN versjon 1.0).

Følgende lokale basisøkokliner, som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor åpen flomfastmark, er inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen (Fig. 2):

Kalkinnhold (KA). Med økende avstand fra elveleiet/innsjøen [og avtakende vannforårsaket forstyrrelse: vannforårsaket forstyrrelse i flomfastmark (VF–A)] øker variasjonen i kalkinnhold (KA) på hvert trinn langs økoklinen kornstørrelse (KO). Det er imidlertid bare unntaksvis at det bygges opp et jordsmonn i åpen flomfastmark som er så stabilt over tid at det utdifferensieres et jordprofil. En annen grunn til at kalkinnhold (KA) ikke i seg sjøl er en viktig kilde til variasjon i artssammensetning i åpen flomfastmark, er samvariasjonen mellom kalkinnhold (KA) og kornstørrelse (KO). Liksom for eufotisk ferskvannsbløtbunn og for flomskogsmark vil, for sorterte sedimenter, plasseringen langs økoklinen kalkinnhold (KA) i stor grad bestemmes av den samlete mineraljordoverflata per volumenhet. Desto finere substratet er, jo mer kalkrikt er det. Trinn 2 langs kalkinnhold (KA), kalkfattig, vil derfor bare unntaksvis finnes i flommark (flomskogsmark og åpen flomfastmark) på grunn av tilførselen av næringsstoffer med elv og vannsprut. På samme vis mangler kalkinnhold (KA) trinn 6 kalkmark sannsynligvis nesten alltid fordi sedimenter med ulike opphav blandes og sorteres (Bilde 16). Tentativt er alle trinn fra og med kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig til og med trinn 5 kalkrik inkludert i beskrivelsessystemet for åpen flomfastmark.

Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) vil oftest, på grunn av nærheten til vann, være relatert til kornstørrelse (KO) som ligger til grunn for grunntypeinndelingen. Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark finnes først og fremst på løs bløtbunn [kornstørrelse (KO) fra trinn 1 leirdominert til trinn 2 siltdominert], slik at grensa mellom trinn 2 fuktmark og trinn 1 veldrenert mark i stor grad faller sammen med grensa mellom sand- og siltdominerte substrater. Likevel vil det, som i fjæresone-skogsmark og flomskogsmark, forekomme ferskvannstilsig innenfra som forstyrrer denne lovmessigheten og gir grunn for å inkludere vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) blant ’andre lokale basisøkokliner’ i beskrivelsessystemet for flomskogsmark.

Vannforårsaket forstyrrelse: vannforårsaket forstyrrelse i flommark (VF–A) spenner innenfor åpen flomfastmark først og fremst over trinnene A4 sterkt utsatt og A5 ekstremt utsatt (obenfor skoggrensa kanskje også trinn A3 moderat flomutsatt; se Bilde 5). På grunn av at den raske dynamikken i flommarkene (som er en konsekvens av den sterke vannforårsakete forstyrrelsen) forårsaker en mosaikkpreget variasjon mellom flater med og flater uten stabil flerårig vegetasjon (Bilde 7, 14), har ekspertgruppa valgt å legge vannforårsaket forstyrrelse: vannforårsaket forstyrrelse i flommark (VF–A) inn i beskrivelsessystemet for åpen flomfastmark og ikke (som i flomskogsmark) til grunn for grunntypeinndeling.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF). Åpen flomfastmark er oftest skrinn og vegetasjonen er sparsom (eller kan mangle helt). Likevel kan det finnes åpen flomfastmark som blir (eller har blitt) brukt til beitemark eller slått [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. Dette motiverer for å inkludere grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) i beskrivelsessystemet for åpen flomfastmark. For arealenheter preget av hevd, skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite.

Åpen flomfastmark forekommer først og fremst i tilknytning til større elver, men hovedtypen finnes også sporadisk langs større innsjøer. På det norske fastlandet forekommer flomskogsmark i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) i hvert fall til trinn A6 mellomalpin sone (MA) samt i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–A) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ). På Svalbard forekommer hovedtypen også i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–A) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Åpen flomfastmark forekommer i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Det finnes en betydelig variasjon i artssammensetning innenfor åpen flomfastmark, men en samlet oversikt over regional variasjon innenfor hovedtypen mangler.

Beskrivelsessystemet for åpen flomfastmark inneholder tilstandsøkoklinen vassdragsreguleringer (VR) som, til tross for at den er vanskelig å kvantifisere, er en nøkkelfaktor for sedimentdynamikk, vannforårsaket forstyrrelse og dermed for artssammensetningen i denne hovedtypen. Blant øvrige tilstandsøkokliner som er inkludert i beskrivelsessystemet for åpen flomfastmark (Fig. 3), kan nevnes aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF). For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. Åpen flomfastmark mangler tresjikt, men kan ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).

Beskrivelsessystemet for åpen flomfastmark inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Åpen flomfastmark forekommer først og fremst (men ikke utelukkende) i tilknytning til elveavsetninger [landformgruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR)], i ofte i tilknytning til de store landformenhetene elveslette (AR–3) og elvevifte (AR–4). Særlig vel utviklet er åpen flomfastmark (grunntype [2] åpen sand-sedimentasjonsflommark] på store elvesletter som tilføres store mengder fine bresedimenter (sandurer; Bilde 2–4).

I likhet med hovedtypen flomskogsmark finnes ofte åpen flomfastmark i direkte tilknytning til fin-skala landformer i tilknytning til elveløpet [elvebanke (AR–5) og levé (AR–6)], som derfor er inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon innen flomskogsmark (Fig. 5, Bilde 1, 5, 13).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.